Vikingtiden i Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1050. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteret på Lindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. Produksjonsnivået økte i jordbruket fordi jernet ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet Det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.
Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Mange ville heller prøve lykken utenlands enn å leve i ett kongedømme.
Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika).