Industrialiseringen i Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
Industrialiseringen i Norge omfatter tiden fra omtrent 1850 og fram til 1900 i en periode der det norske samfunn forandret seg drastisk innen urbanisering, utvandring, industrialisering, utvikling innen jordbruk og en rekke sosiale felter. Perioden er gjerne assosiert med dikteren Inge Krokanns begrep «det store hamskiftet», i tiden som gjerne plasseres rundt 1850.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Den store utviklingen i Norge kom omtrent ti år etter at Grunnloven var på plass. Norge hadde da gjennomgått en tøff økonomisk periode med devaluering, stor gjeld og nederlag i en smuglersak som medførte at staten måtte betale store omkostninger takket være svak utenrikspolitisk dekning fra Sverige. Etter hvert ble økonomien stabilisert, Norge gikk med overskudd og handelen med utlandet gikk bedre.
Fra 1850 av skjedde også en rekke teknologiske utviklinger, deriblant utvikling av jernbanen. Jernbanen fikk påvirkning på samfunnet fordi avstander ble markant kuttet ned og landet ble mindre isolert. Veinettet ble også bedret, slik at transport og spesielt tungtransport gikk enklere. Med transporten beveget også ideer seg, og disse fikk en stor påvirkning på norsk kultur og ideologi. Andre viktige teknologiske nyvinninger i denne epoken er landbruksteknologi, damp- og senere motorskip i skipsfarten, fremvekst av fabrikker og mekaniske verksteder. Det var også stor befolkningsøkning og økonomisk vekst.