Italias samling
politisk og sosial bevegelse som førte til samlingen av Italia til én stat / From Wikipedia, the free encyclopedia
Italias samling (på italiensk kjent som Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia. I denne sammenhengen er gjerne ytterpunktene Wienerkongressen i 1815 og Romas tilknytning til Italia i 1870 naturlige. Imidlertid er perioden før og til dels etter også relevante for å forstå Italias samling. Slik kan perioden defineres fra 1796, da den italienske halvøy ble invadert av franske styrker og det første italienske kongerike ble opprettet til traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig, der Trentino-Syd-Tirol ble gitt til Italia. Italias samling forstås her som den politiske, og ikke den kulturelle, samlingen.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Tanken om et samlet og moderne Italia dukket først opp som et resultat av Napoléons erobring og omorganisering av Italia. Med Napoléon kom også moderne og til dels antiklerikalsk tankegods inn i Italia. Tanken om et i det minste delvis samlet Italia ble til etter at Den cisalpinske republikk, og andre fransk-etablerte italienske stater ble dannet under Napoléons erobring. Risorgimento startet imidlertid særlig i 1815, da Napoléon og hans politikere og kongelige ble kastet ut av Italia. En rekke politiske bevegelser, flere hemmelige av nødvendighet, dukket opp. Etter flere mislykkede opprør ble det etter hvert mer fokus på å finne en politisk retning som flest mulig italienere kunne samle seg bak. Det var i hovedsak tre som dominerte: den radikale republikken, den kristne konføderasjonen og det konstitusjonelle kongedømmet.
De tre retningene var teoretiske frem til revolusjonsåret 1848. I Italia startet det med at opprørere i Milano kastet ut østerrikske styrker, men Østerrike svarte brutalt på disse og andre opprør. Det ble nå klart at radikale nasjonalister ikke på egen hånd kunne løsrive Italia. Pavestatens begrensede støtte til Den første italienske frigjøringskrig gjorde også at den kristne konføderasjonen ikke virket særlig lovende. Dermed var tanken om det konstitusjonelle monarkiet under De to sicilier det eneste alternativet som sto som relativt støtt.
Etter det mislykkede forsøket på folkelig opprør ble taktikken en annen. Gjennom diplomati med andre stormakter lyktes det realpolitikeren Camillo Benso di Cavour å samle Italia med fransk hjelp. Også etter hans død ble denne metoden brukt for å samle de gjenværende områdene. Dette passet imidlertid dårlig med de revolusjonære, og selv flere moderate, som helst så at Italia ble til gjennom et folkelig opprør. Derfor valgte mange å samle seg rundt Giuseppe Garibaldi som den naturlige representanten for Italias samling.