Italikere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Italikere er et indoeuropeisk folkeslag og stammer som bosatte seg på Den italienske halvøya, inkludert Sicilia og Sardinia, i forhistorisk tid og før-romersk tid. Navnet betyr «av eller fra Italia», men det var også andre urfolk i Italia på den samme tiden som hverken var lingvistisk eller etnisk beslektet. En bedre definisjon er derfor de som snakket italiske språk, i motsetning til eksempelvis etruskere som ikke snakket italisk eller et indoeuropeisk språk. Av de italiske språkene var de to grupper, latino-faliskiske språk (latin, falisk), og oskisk-umbriske språk (eller sabelliske språk) (oskisk, umbrisk, sabinsk, etc).
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Italikerne kom til Italia antagelig i tiden rundt 1200 til 1000 f.Kr. nordfra over Alpene. Tidligere antok man germanere og keltere var nært beslektet med italikerne, men nyere studier av indoeuropeiske språk tyder på at italikere sto nærmere keltiske språk enn germanske i den felles urnemarkskulturen.
Italikerne ble påvirket i stor grad av først etruskerne, og deretter av grekerne, spesielt etter at greske kolonister slo seg ned i det sørlige Italia. I tiden før Romerriket var Den italienske halvøya delt i ulike språk og dialekter, forskjellig kulturelt og politisk, men med Romerrikets erobring, fullført i løpet av 100-tallet f.Kr. fikk Italia en felles og veldefinert nasjonal karakter, skjønt de fleste oldtidsfolkene er fortsatt forankret i stedsnavn for de ulike romerske regioner: Latium, Campania, Puglia, Bruttium, Lucania, Samnium, Picenum, Umbria, Etruria, Venetia, og Liguria.