Paus
norsk slekt fra Oslo / From Wikipedia, the free encyclopedia
Paus (IPA: [ˈpæʉs]) er en norsk slekt som først kjennes fra Oslo på 1500-tallet, da den trådte frem som presteslekt. De to prestebrødrene Hans (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653) som åpenbart hadde bakgrunn i eliten i 1500-tallets Oslo har i lang tid vært kjent som slektens eldste sikre stamfedre. S.H. Finne-Grønn førte i sin bok Slekten Paus slekten ytterligere to generasjoner tilbake, til kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (d. 1570), som var prest i den kongelige kapellgeistlighet i Norge både før og etter reformasjonen[1][2] og som hadde adelig rang i kraft av sin kirkelige stilling. Det åpenbart middelnedertyske navnet Paus – trolig avledet av et tilnavn for en person kjent for sin gudfryktighet – er kjent i Oslo allerede på 13- og 1400-tallet med bl.a. lagmann i Oslo Nikolas Paus (nevnt 1329–1347)[3] og bygården Pausen (nevnt 1324–1482), men en eventuell forbindelse mellom disse og den senere slekten er ikke klarlagt. Slekten er den eneste kjente nålevende slekten som stammer fra middelalderbyen Oslo, byen som brant i 1624.
Paus Pausius, de Paus, von Paus | |||
---|---|---|---|
Land | Norge, Danmark, Sverige, Storbritannia | ||
Opprinnelsessted | Middelalderbyen Oslo |
Den yngste av brødrene, sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653), har en stor etterslekt frem til vår tid. Fra 1600-tallet til 1800-tallet var en lang rekke slektsmedlemmer prester og andre embetsmenn i Telemark, der preste- og dommerembeter gikk i arv i slekten i lang tid og der familien i to århundrer tilhørte «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark.[4] Slekten ble midt på 1600-tallet inngiftet i en slektskrets som da dominerte trelasthandelen i Telemark og som stammet fra Jørgen von Ansbach; senere hadde familien «nære bånd til familien Blom gjennom hele 1600- og 1700-tallet [og] gjennom flere århundrer delte de to slektene omtrent det som var av embeter i Øvre Telemark».[5] Fra slutten av 1700-tallet etablerte to slektsgrener seg som byborgere i Skien og Drammen, og fra 1800-tallet har en rekke slektsmedlemmer vært skipsredere, grosserere og godseiere.[6][7] I dag består slekten av to fjernt beslektede hovedgrener, kalt «Drammensgrenen» og «Skiensgrenen», som begge har vært virksomme innen skipsfart og industrivirksomhet. Tidligere eksisterte bl.a. flere familieeide rederier i Skien og Drammen, stålgrossistfirmaet Ole Paus/Pausco og industrikonsernet Paus & Paus i Norge. Slektsmedlemmer har også eid flere andre industribedrifter i Norge samt en rekke herregårder særlig i Sverige, herunder Herresta, Näsbyholm, Närsjö gård, Trystorp og Kvesarums slott; Herresta-grenen er etterkommere etter Leo Tolstoj. En slektsgren er hovedaksjonærer i Wilh. Wilhelmsen. Pavelig kammerherre, godseier og arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen Christopher Tostrup Paus (1862–1943) ble tildelt tittelen greve av pave Pius XI i 1923;[8] han er kjent for å ha bygget opp Paus-samlingen, Nord-Europas største private samling av antikk skulptur som ble gitt til Nasjonalgalleriet fra 1918. Landsbyen Pauspur i India er oppkalt etter familien.
Slektsmedlemmer har ført flere seglmerker og våpen; sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) førte i sitt segl, bl.a. på Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661, en speilvendt vaktsom trane. Hans etterkommere førte våpen med en villmann og med en due med olivenkvist på en slange på 16–1700-tallet. Siden utgangen av 1800-tallet har familien brukt et våpen med oksehode og stjerne. Slektsmedlemmer har giftet seg med medlemmer av blant andre familiene Blom, Altenburg/Ibsen, Nissen, Wegner, Schou, Wedel-Jarlsberg, Løvenskiold, Tolstoj, von Munthe af Morgenstierne, Collett og Wilhelmsen.
Slektens mest kjente etterkommer er dramatikeren Henrik Ibsen; begge foreldrene tilhørte familien i biologisk eller sosial forstand og den var deres nærmeste slektninger.[9][10][11] Gjennom Pausfamilien var Knud og Marichen Ibsen oppvokst som nære slektninger, noen ganger kalt «sosiale søsken».[lower-alpha 1] Ibsen brukte flere slektsmedlemmer som forbilder for litterære figurer eller oppkalte dem etter slektsmedlemmer, og episoder og motiver i flere av Ibsens dramaer – særlig Peer Gynt, Gengangere, En folkefiende, Vildanden, Rosmersholm og Hedda Gabler – var inspirert av familietradisjoner i familiekretsen Paus–Altenburg–Ibsen og virkelige hendelser på Ole Paus' gård Rising og i Altenburggården tidlig på 1800-tallet. Familien Paus har fått en bred behandling i Ibsenforskningen, og Jon Nygaard har argumentert for at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» er et hovedtema i Ibsens verk.[12] Kjente slektsmedlemmer i nyere tid er visesangeren Ole Paus og hans sønn, komponisten Marcus Paus, som begge tilhører «stålgrosserergrenen». I tillegg til Norge har slektsmedlemmer i lengre tid vært bosatt i Danmark (fra 1700-tallet), Storbritannia (fra 1800-tallet) og Sverige (fra tidlig 1900-tall). På 16–1700-tallet latiniserte slektsmedlemmer navnet som Pausius. Slektsmedlemmer bosatt i bl.a. Italia og Østerrike-Ungarn skrev slektsnavnet de Paus og von Paus fra 1890-årene.[2][8] Det finnes en rekke familier med samme navn i Nederland, Belgia og det nordvestlige Tyskland, samt flere andre familier i Norge, uten tilknytning til den norske embetsmannsslekten.