Kielfreden
fredsavtale i 1814 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kielfreden er fredsavtalen som ble inngått i Kiel 14. januar 1814 som forpliktet kongen av Danmark til å avstå Norge til kongen av Sverige etter Napoleonskrigene. Avståelsen omfattet ikke de gamle norske riksdelene Island, Grønland og Færøyene. Kielfreden inngått ved Kieltraktaten av 1814, var en fredsavtale inngått mellom svenskenes tronarving Karl Johan og den dansk-norske kongen Frederik VI i den da danske byen Kiel den 14. januar 1814. Avtalen avsluttet Napoleonskrigene i Norden, og bestemte at Frederik VI som tapende fransk alliert skulle overgi riksdelen Norge til kongen av Sverige, og ikke til staten Sverige. Til gjengjeld skulle danskekongen få det svenske Pommern og Rügen samt én million riksdaler. Avtalen avsluttet 350 års nesten sammenhengende svensk kamp for dominans i Norden, og nesten femten års målrettet svensk arbeid for å underlegge seg Norge gjennom krigføring. For Danmark markerte Kielfreden det endelige nederlag i et storpolitisk forsøk på å balansere nøytralt mellom Storbritannia og Frankrike, hvor svenskenes tronarving Karl Johan til slutt lyktes i å bruke krigsinnsatsen mot Napoleon til å vinne Norge.
Kielfreden Kieleravtalen | |||
---|---|---|---|
Type | Fredsavtale | ||
Møtedato | 14. januar 1814 | ||
Signeringsdato | 14. januar 1814 | ||
Trådte i kraft | Samme dag | ||
Parter | Sverige og Danmark-Norge | ||
Språk | Fransk | ||
Danskene fikk ikke endelig fred med Kieltraktaten, men måtte inngå egne fredsavtaler med hver av de allierte stormaktene. Fredsavtalen med Russland ble signert i Hannover 8. februar, men tsar Aleksander nektet å ratifisere den og holdt nesten 60 000 soldater i dansk Holstein til midten av november. Frederik VI var ved Wienkongressen til juni 1815, og forsøkte forgjeves å få stormaktenes med på å tvinge Sverige til å avstå Pommern og betale Norges andel av statsgjelden. Han lyktes derimot å få tsarens ratifisering av Hannoverfreden og tilbaketrekking fra Holstein.[1] I juni 1815 sikret Frederik VI også et bytte av Pommern og Rügen til Preussen, mot å få hertugdømmet Lauenburg og én million riksdaler.
Norge motsatte seg Kieltraktaten og erklærte uavhengighet, vedtok egen grunnlov og valgte prins Christian Frederik til konge. Etter en kort krig mot overmakten Sverige godtok Norge ved Mossekonvensjonen 14. august 1814 å gå i personalunion med Sverige. Den 4. november ble Stortinget og de svenske forhandlerne enige om vilkårene, en revidert norsk forfatning ble vedtatt, og Sveriges konge Karl XIII ble valgt til norsk konge. Kieltraktaten ble forstått ulikt og brukt for å fremme nasjonale interesser. Danskekongen brøt traktaten da han iverksatte en plan for å unngå Norges innlemmelse i Sverige. Den norske eliten brøt traktatens relativt klare intensjon da den nektet å betale den norske del av Danmark-Norges fellesgjeld. Og svenskene brøt traktaten da de nektet å ta del i betalingen av den norske gjelden. Traktaten ble diktert av Karl Johan, og selv norske historikere har innrømmet at svenskene var den part som i størst grad overholdt avtalens bokstav, mens danskekongen mest aktivt motarbeidet den.[2]
Da Kieltraktaten ble kjent i Norge, utløste den interessekonflikter som hadde oppstått i nødsårene siden 1807. Det gjaldt kongens rett til å overdra suvereniteten over Norge til kongen av Sverige, hva det innebar at Norge skulle være et eget kongerike, og ikke minst hvorvidt Norge i det hele tatt var bundet av avtalen og pliktig til å forenes med Sverige. Fra europeisk synspunkt var Kieltraktaten bare en av mange avtaler 1814-15 som trakk opp nye grenser på Europakartet. Fra norsk synspunkt satte avtalen hele spørsmålet om Norges suverenitet i spill, inntil overlegne svenske tropper satte punktum for reell norsk selvstendighet sommeren 1814.
Kieltraktaten, Mossekonvensjonen, Grunnloven og Riksakten utgjorde fire tvetydige dokumenter som 1814-15 etablerte Norges status i unionen mellom de to kongedømmene. Svenskene anså lenge Kieltraktaten som unionens eneste rettsgrunnlag og la den til grunn i Moss og ved Riksakten. I unionsstridene fra 1880-årene mente enkelte svenske rettslærde og konservative politikere at Kieltraktaten etablerte Sveriges overhøyhet over Norge, mens Mossekonvensjonen bare var et svensk samtykke til at deres norske undersåtter fikk implementere Kieltraktatens rettsgrunnlag og etablere unionen ved Novembergrunnloven - og at Riksakten bare var en kodifisering av dette. Andre svenske rettslærde og liberale politikere, og det norske juristmiljøet, mente at Kieltraktaten etablerte Norge som selvstendig stat og ikke bandt Norge til å gå i union med Sverige. De mente Kieltraktaten ble opphevet og erstattet av Mossekonvensjonen som ny mellomstatlig traktat, hvoretter Norge frivillig vedtok sin selvstendige grunnlov og valgte Karl XIII som sin konge, med Riksakten som en ny mellomstatlig traktat om unionsopprettelse.
Avståelsen av Norge inkluderte ikke Grønland, Island og Færøyene. Det har vært hevdet at de arktiske besittelsene etter britisk press ble overført til dansk suverenitet etter å ha vært norske besittelser siden Norgesveldet. Det er hevet over enhver tvil at Karl Johan ikke på noe tidspunkt krevde overdragelse av de arktiske øyrikene. Den historiske norske knytning til disse øygruppene ble antydet i Kieltraktatens kapitel 4, og utløste åpne spørsmål da Sverige 1890-1914 sporadisk forsøkte å vinne hel eller delt suverenitet over Svalbard, og da Norge i 1930 okkuperte Øst-Grønland. Førstnevnte sak ble løst til Norges fordel, sistnevnte til Danmarks. Haag-domstolen viste i 1933 nettopp til Kieltraktaten da Danmark ble tilkjent fortsatt rett over Grønland.
Samtidig med Kielfreden sluttet Danmark fred med Storbritannia, hvor Danmark fikk tilbake herredømmet over sine besittelser i Vestindia og India, mens britene beholdt den beslaglagte Orlogsflåden og øyen Helgoland.