Novembergrunnloven
Norges grunnlov av 4. november 1814 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Novembergrunnloven, (Kongeriget Norges Grundlov : given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814 og nu, i Anledning Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmerebestemt i Norges overordentlige Storthing i Christiania / og andtagen / den 4de November 1814). Grunnloven ble vedtatt av det grunnlovgivende Overordentlige Storting 4. november 1814. Stortinget valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII som norsk konge, et vedtak som innebar at landet inntrådte i union med Sverige.
Novembergrunnloven | |||
---|---|---|---|
Forkortelse | Grl. | ||
Departement | Stortinget | ||
Virkeområde | Norge |
Kieltraktaten av 14. januar 1814 fastslo at Danmark-Norges konge overdro kongeriket Norge til Sveriges konge og hans etterfølgere. Grunnloven av 17. mai 1814 sluttførte et halvt års norske bestrebelser på å trosse denne tronoverføringen og erklære norsk selvstendighet. Den opprinnelige 17. mai-grunnloven var i kraft i bare seks måneder etter at den ble vedtatt. Sverige godtok hverken Norges nye Grunnlov eller valget av Christian Frederik som konge. I slutten av juli 1814 gikk svenske tropper til angrep på Norge for å hevde bestemmelsene i Kieltraktaten. Norge ble tvunget til å inngå en avtale om våpenhvile 14. august 1814 i Moss – Mossekonvensjonen. I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et overordentlig Storting, som kom sammen 7. oktober 1814, og som 4. november 1814 vedtok en revidert grunnlov.
Stortinget forhandlet i andre halvdel av oktober 1814 både internt i komiteer og i plenum om den endelige teksten, og eksternt med svenske utsendinger, anført av grev Gustaf af Wetterstedt. Den endelige fremforhandlede reviderte grunnloven ble ratifisert og kjent som November-grunnloven.[1][2] Novembergrunnlovens bestemmelser om union med Sverige ble kodifisert gjennom Riksakten i 1815, og de to dokumentene dannet grunnlag for statsform og norsk styre i hele unionstiden - helt til Stortinget i 1905 med unionsoppløsningen vedtok en ny grunnlov som gjeninnførte den fulle suvereniteten som var blitt nedfelt i den opprinnelige 17. mai-grunnloven.
Det endelige resultat av selvstendighetsstrevet i 1814 ble at Norge gjennom Novembergrunnloven fikk beholde sin status som selvstendig rike og sin nye Grunnlov, men med de endringene som var nødvendige for å inngå i en personalunion med Sverige under en felles konge.[1][2] I forhandlingene med svenskene i oktober-november 1814 lyktes det for Stortinget å få aksept for de viktigste norske krav. Norges administrative og rettslige selvstyre forble usvekket på de fleste områder, med egen nasjonalforsamling og regjering. Landet beholdt separate institusjoner som sentralbanken, rettsvesenet, kirken og forsvaret. Statsinntektene ble forbeholdt til bruk i Norge. Eldre lover ble videreført som gjeldende rett i Norge, og i Grunnloven ble det nedfelt at nye lover skulle vedtas av Stortinget.
Fra svensk side og fra unionskongene kom flere ganger i løpet av unionstiden krav om grunnlovsendringer med en tettere union under svensk overhøyhet som mål, men Stortingets Grunnlovskonservatisme hindret disse bestrebelsene. Økende norsk motvilje mot selve unionen førte fra norsk side til krav om større uavhengighet. Fra 1880-årene oppstod det større konflikter mellom Stortinget og Kongen om den statsrettslige utviklingen, aksentuert med konflikten om parlamentarismen, og senere med konsulatsaken. Men Novembergrunnloven utgjorde i nesten sytti år et lite omtvistet grunnlag for organiseringen av norske myndigheter, lovgivning og andre politiske prosesser.