Galisisk-portugisisk poesi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Galisisk-portugisisk poesi (tidvis kalt for trovadorismo i Portugal og trobadorismo i Galicia) var en lyrisk-poetisk skole eller bevegelse i senmiddelalderen. Det skal være rundt 1680 tekster i den såkalte verdslige lyrikk, eller lírica profana (se Cantigas de Santa Maria for religiøs lyrikk). På en tid var galisisk-portugisisk språket som ble benyttet for nær all lyrikk på Den iberiske halvøy (i motsetningen til episk lyrikk). Fra dette språket er både moderne galisisk og portugisisk avledet.[1]
Poesien, som til en viss grad var påvirket (i det minste i noe formale aspekter) av oksitansk trubadurer, er dokumentert fra slutten av 1100-tallet og varte fram til midten av 1300-tallet. Dets fremste blomstringsperiode var på midten av 1200-tallet, sentrert rundt en fyrste som Alfonso X, den lærde konge i kongedømmet Castilla, som selv skrev poesi på språket, men i andre sammenhenger fremmet kastiljansk som skriftspråk. Galisisk-portugisisk poesi er den eldste kjente poesiretningen i Galicia eller Portugal, og representerer ikke bare begynnelsen, men også høydepunktene for den poetiske historien i begge land og i middelalderens Europa.[2] Moderne Galicia har sett en renessanse i poetisk bevegelse som kalles for neotrobadorismo, det vil si «nytrubadurer».[3][4]