Fredskonferansen i Paris (1919)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fredskonferansen i Paris ble gjennomført for å regulere oppgjøret mellom vinnere og tapere av den første verdenskrigen. Konferansen fant sted i og utenfor Paris fra 18. januar 1919 til 21. januar 1920. Den ble avholdt av seiersmaktene, men konferansedeltakerne kom fra 32 stater. Sentralmaktene som hadde tapt krigen, ble ikke invitert.
De viktigste beslutningene under konferansen ble truffet av «de fire store» som var regjeringssjefene David Lloyd George, Storbritannia, Georges Clemenceau, Frankrike, Vittorio Orlando, Italia og USAs president Woodrow Wilson.[1] Hovedtemaet for konferansen var behandlingen av hovedkrigsmotstanderne Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn. I tillegg dreide konferansen seg om en total nyordning av Sentral- og Øst-Europa og etableringen av Folkeforbundet.
Konferansedeltakernes ulike interesser gjorde det vanskelig å oppnå praktiske kompromisser. Konferansen samlet seg likevel om meget harde krav på krigserstatning mot Sentralmaktene. Særlig førte traktatteksten som ble overlevert til Tyskland 7. mai 1919 til sterke reaksjoner.[1] Tyskernes mange motforslag møtte imidlertid ingen forståelse hos de allierte og 23. juni ble Versaillestraktaten, akseptert av den tyske Riksdagen som holdt møte i Weimar. Da riksutenriksminister Hermann Müller og rikssamferdselsminister Johannes Bell undertegnet Versaillestraktaten 28. juni, var den første del av fredskonferansen avsluttet.
Versaillestraktaten var den første av flere traktater etter den første verdenskrigen. Senere fulgte blant annet Saint-Germain-traktaten med Østerrike, Trianon-traktaten med Ungarn, Neuilly-sur-Seine-traktaten med Bulgaria og freden i Sèvres med Tyrkia. Traktatene fikk sine navn etter den forstad til Paris hvor de ble undertegnet eller hvor forhandlingene ble ført, de såkalte «forstadstraktatene».