Donghufolket
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dōnghú (pinyin; IFA: [tʊ́ŋ.xǔ]; forenklet kinesisk: 东胡, klassisk kinesisk og tradisjonell kinesisk: 東胡, Wade-Giles: Tung-hu, gammelkinesisk: Tôŋgâ), ordrett «de østlige utlendinger» eller «de østlige barbarer», var en konføderasjon av urmongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.
Dōnghú | |||
---|---|---|---|
Antall | |||
Oppløst 208 f.Kr. | |||
Områder med stor befolkning | |||
Hebei | |||
Indre Mongolia | |||
Heilongjiang | |||
Liaoning | |||
Jilin | |||
Språk | |||
Urmongolsk eller paramongolsk | |||
Religion | |||
Sjamanisme | |||
Relaterte etniske grupper | |||
Wūhuán, xiānbēi, mongolene, khitanerne | |||
Dōnghú knyttes til den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.), en bronsealderkultur som utgikk fra bronsetradisjonen på de eurasiske steppene. Dōnghú er omtalt i kinesiske tekster i det 7. århundre f.Kr. under vår- og høstannalenes tid, og muligens så tidlig som i år 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.
Konføderasjonen eksisterte frem til året 208 f.Kr. da den ble ødelagt av stammekonføderasjonen xiōngnú. Fra da av ble dōnghú delt opp i de to etniske gruppene wūhuán i Yanshanfjellene og xiānbēi i den store Khingan. Den sistnevnte gruppen ga senere opphav til khitanerne og mongolene.[1]