Det gamle rike i Egypt
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det gamle rike refererer til en periode på nesten 500 år i Egypts oldtid. Den dekker det tredje til det sjette dynasti, det vil si perioden ca. 2686–2181 f.Kr. Epoken er den første av de tre «kongeperiodene» i den egyptiske sivilisasjon, og vurderes som høydepunkter i Nedre Egypt; de andre er Mellomriket og Det nye rike. Epoken er mest kjent for pyramidene, som ble konstruert som faraoenes gravsteder. Betegnelsen «Det gamle rike» ble skapt av historikere på 1800-tallet, og et skille mellom Det gamle rike og tidlig dynastisk tid ville ikke ha gitt mening for oldtidens egyptere selv. Ikke bare var den siste konge i tidlig dynastisk tid beslektet med de første to kongene i det gamle rike, men ‘hovedstaden’, den kongelige residens, forble værende i Ineb-Hedg, oldtidens egyptiske navn på Memfis. Den grunnleggende rettferdiggjøringen for et skille mellom de to periodene er den revolusjonerende endringen i arkitekturen fulgt av effektene av store byggeprosjekter på det egyptiske samfunnet og økonomien.[1]
Det gamle rike er vanligvis vurdert som perioden fra tredje til sjette dynasti, men mange egyptologer inkluderer også sjuende og åttende dynasti i det det gamle rike som en fortsettelse av administrasjonen sentralisert i Memfis. Mens det gamle rike var en periode av indre sikkerhet og framgang, ble den fulgt av en periode med splid og relativ nedgang, en periode referert til av egyptologer som første mellomepoke i Egypt.[2] I løpet av Det gamle rike ble kongene av Egypt (ikke kalt for farao før i Det nye rike) en levende gud som styrte eneveldig og kunne kreve tjenester og rikdommer av sine undersåtter.[3] De tallrike referanser til Det gamle rikes konger som faraoer stammer fra en allestedsnærværende bruk av begrepet «farao» som beskrivelse på enhver konge i oldtidens Egypt.
Under kong Djoser, den første konge av det tredje dynasti i det gamle rike, ble den kongelige hovedstaden flyttet til Memfis hvor Djoser opprettet sitt hoff. En nye epoke med byggeprosjekter ble opprettet ved Saqqara under hans styre. Kong Sjosers arkitekt Imhotep er kreditert for utviklingen av bygging med stein og med planen av den nye arkitektoniske form — trappepyramiden.[3] Faktisk er det gamle rike kanskje aller best kjent for det store antallet med pyramider som ble bygget på denne tiden som de egyptiske kongenes storstilte gravsteder. Av den grunn er Det gamle rike også med en viss rett også kalles for «pyramidenes tidsalder». Bak pyramidenes monumentale framtoning, som synes å vise at kongens makt var enrom, står imidlertid velviljen til en elite som flokket seg om kongen.[4]