Den chilenske uavhengighetskrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den chilenske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia de Chile) var konflikten som ble utkjempet for å selvstendiggjøre deler av det som i dag er Chile, og som da utgjorde Generalkapteinatet Chile (også kjent som Kongeriket Chile) innenfor Visekongedømmet i Peru, fra det spanske styret. Denne krigen var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en serie selvstendighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av de europeiske Napoleonskrigene. Denne konflikten hadde dermed militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, særlig med den argentinske uavhengighetskrigen, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de nye søramerikanske landene.
Guerra de Independencia de Chile | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene | |||||||
Omfavnelsen ved Mapiú.[1] Kartet under viser generalkapteinatet Chile, med områder som ikke lå under direkte spansk kontroll i lys oransje. | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Patrioter: Chile[3] Río de la Platas forente provinser[4] Utenlandske frivillige | Rojalister: Spania Chile Allierte mapucher | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
José Miguel Carrera † Bernardo O'Higgins José de San Martín Ramón Freire Manuel Rodríguez † Lord Thomas Cochrane | José Fernando de Abascal y Sousa Joaquín de la Pezuela Antonio Pareja † Gabino Gaínza Mariano Osorio Antonio de Quintanilla Vicente Benavides † | ||||||
Krigen ble utkjempet mellom uavhengighetssøkende criolloer, som ønsket politisk of økonomisk selvstendighet fra Spania og rojalistcriolloer som ønsket fortsatt stabilitet under spansk styre. Konfliktens begynnelse har tradisjonelt blitt satt til 18. september 1810 og varte til 1821, da spanjolene ble drevet ut av Fastlands-Chile, eller 1826, da de spanske soldatene på Chiloé overga seg og øya ble innlemmet i den chilenske republikken. Landet ble formelt erklært uavhengig 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da landene begynte et fullt diplomatisk samarbeid. Krigen hadde aldri enstemmig støtte blant chilenerne, som ble delt i selvstendighetsforkjempere og rojalister. Det som hadde startet som en elitistisk politisk bevegelse mot koloniherrene endte opp som en fullstendig borgerkrig. Tradisjonelt blir den chilenske uavhengighetsprosessen delt inn i tre deler: Patria Vieja, Reconquista og Patria Nueva; det gamle fedrelandet, gjenerobring og det nye fedrelandet. Etter seieren i Chile fortsatte kampen andre steder på kontinentet, og chilenske styrker var med i José de San Martíns invasjon av Perú i 1820, og fortsatte kampen der helt til også Perú rojalistenes siste befestning i Sør-Amerika, var befridd fra spansk styre.