Borg
From Wikipedia, the free encyclopedia
Borg (norrønt borg, trolig beslektet med berg[1]) er en form for festning (fra lavtysk festung i betydningen «bestandig», «hardt», «sterk»), festningsverk med tårn og ringmur, som siden ble til slott uten festningsverk. Begrepet borg i dets strenge form betyr både boligområde og festningsverk fra middelalderen. Begrepet festning er et mer generelt uttrykk for enhver form for festningsverk, borg inkludert.
Allerede i forhistorisk tid bygde primitive samfunn fra steinalderen til jernalderen forsvarsanlegg på toppen av høyder, berg og fjell, i Norge kjent som bygdeborger. Fra Harstad i nord til Sørlandet er i alt 400 bygdeborger funnet, tilsvarende finnes i hele Europa. Keltiske oppidia og romerske festninger (latin castellum) er forgjengerne til middelalderens borger som ble oppført under føydalismen. Byggingen startet i Det karolinske riket i dagens Frankrike på 800-tallet, og deretter i stor stil i de fleste land, med særlig mange borger i de økonomiske kjerneområdene Frankrike, Spania, Tyskland og De britiske øyer. Da kanoner og krutt kom på midten av 1200-tallet, ble behovene for krigføring endret i Europa, og middelalderborgens tid var ute. Det førte til at andre typer festningsverker måtte konstrueres. Mange borger ble da bygget om til slott.
Tilsvarende konstruksjoner i Russland (kreml) og fra det føydale Japan (shiro) blir også betraktet som borger.