Baglerne
politisk gruppering i Norge i middelalderen / From Wikipedia, the free encyclopedia
Baglerne (fra norrønt: bagall, fra kirkelatinens baculum, som betyr bispestav) var en politisk gruppering som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne i borgerkrigstiden i Norge. Partiet ble startet i 1196 i kong Sverres regjeringstid, men fortsatte å eksistere frem til 1218, da de la ned flokken og gikk over til Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson. Baglerne var altså aktive over en periode på rundt 20 år. I denne perioden hadde de tre konger: Inge Magnusson, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson. Baglerne var forløperne til ribbungene, et nytt østlandsk parti som fortsatte kampen mot birkebeinerne.
I borgerkrigstiden var man uenige om hvem som skulle være norsk konge, og de ulike flokkene som kjempet mot hverandre, støttet ulike kandidater. Baglerne hjalp etterkommerne til kong Magnus Erlingsson, dattersønn av kong Sigurd Jorsalfare. Magnus ble drept av birkebeinerne i 1184, og baglerne mente det var hans etterkommere som hadde størst rett på å bli norsk konge. Birkebeinerne på sin side støttet ulike etterkommere av kong Harald Gille, Sigurd Jorsalfares halvbror. Baglerne hadde mest støtte i Viken, inkludert øst-Agder og Opplandene, med Tønsberg som «hovedstad». Birkebeinerne hadde kontrollen over Trøndelag og Vestlandet, innkludert kysten østover til Kvinesdal i vest-Agder.[1]
Striden mellom gruppene bestod i hovedsak i hvem som skulle være norsk konge. Kirkens menn støttet baglerne fordi kong Sverre og birkebeinerne ønsket å frata biskopene flere av rettighetene deres. Sverre ønsket en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en uavhengig kirke der de kun stod i underordningsforhold til paven.[2]
Baglerne blir gjerne forbundet med Kirken og Kirkens menn. Baglerne sammenfaller i tid med paveperioden til pave Innocens III, som i hele Europa vekket til live den striden mellom kirke- og kongemakt som nesten hundre år tidligere startet investiturstriden. To av initiativtakerne til partiet, Nikolas Arnesson og Eirik Ivarsson, var biskoper, og Kirkens menn støttet gjerne baglerne mot birkebeinerne. De fleste baglerne hadde i liten grad en særegen kristen ideologi, men deres kirkelige anfører erkebiskop Eirik Ivarsson hadde det – han var gregorianer og stod prinsipielt for Kirkens overherredømme over kongemakten. Han startet sin periode som erkebiskop med et sviende angrep på kong Sverre og birkebeinerne, og forble en stridbar anfører for baglerne i maktkampen med kongsmakten. Særlig etter 1188 hadde striden gått over i en tilslørt maktkamp mellom konge og erkebiskop som minnet om investiturstridens stridstema. Striden fra Kirkens ståsted gjaldt ikke minst om kongen eller Kirken selv skulle bestemme over Kirkens gods, embeter og skatteinntekter, og ha domsmakt i kirkelige anliggender. Baglerne hadde også støtte fra Danmark, hvor striden mellom kirke og konge var minst like uforsonlig.