Stridsvogn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ei stridsvogn, òg kalla ein tanks,[1] er i moderne tid eit beltedrive heilpansra kampkøyretøy utstyrt med kanon. Kanonen er vanlegvis montert i eit dreibart tårn og kan brukast til nedkjemping av pansra køyretøy. Som regel kan stridsvogna òg vera utstyrt med ei eller fleire mitraljøser, missil, rakett- eller rekylfrie våpen og liknande[2] til bruk mot infanteri, fly eller upansra køyretøy.
- For stridsvogner utan motor, sjå hestestridsvogn.
Ein kan skilja mellom lette stridsvogner (under 25 tonn), middelstunge (opptil 50 tonn), tunge (over 50 tonn) og supertung (rundt 100 tonn eller meir). I nyare tid er det blitt vanlegare å skilja mellom hovudstridsvogn (engelsk Main Battle Tank eller MBT) og lett stridsvogn.[2] Dei fleste moderne stridsvognene har eit mannskap på fire – vognkommandør, skyttar, ladar og vognførar. Somme stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatladar og har då eit mannskap på tre.
Stridsvogna vart utvikla under 1. verdskrigen, i hovudsak for å trenga gjennom piggtrådsperringar og skyttargraver. Storbritannia var den første nasjonen som nytta stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme 15. september 1916, med ein meir vellukka bruk i slaget ved Cambrai i 1917. Tyskland utvikla stridsvogner og brukte dei i den spanske borgarkrigen og seinare i «lynkrigen» ved byrjinga av andre verdskrigen.[2] Innføringa av stridsvogna endra moderne krigføring med bruk av pansertroppar.
Den norske hæren har stridsvogner av typane Leopard 1 og Leopard 2. Tidlegare har dei brukt mellom anna amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton.