Weserrenessansen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Weserrenessansen er en regional variant av den nordlige, også kalt nederlandske renessansearkitekturen. Begrepet Weserrenessansen er knyttet til området omkring elven Weser og henviser til oppførelsen av en rekke slott, rådhus, borgerskapshus og andre praktbygg i perioden mellom reformasjonen og tredveårskrigen, det vil si fra 1520 til 1620.[1] Det dreier seg ikke om en bestemt arkitektonisk retning av renessansen, men omhandler konkret en serie av byggverk oppført under en økonomisk høykonjunktur i området. Weser var som trafikkåre en viktig forutsetning for denne økonomiske utviklingen. Begrepet Weserrenessansen ble innført av Richard Klapheck i 1912.[2]