Volskere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Volskere (latin: Volsci) var en av oldtidens italiske stammer,[1] velkjent i Den romerske republikks historie. Volskerne bebodde opprinnelig fjellområdene rundt Liridalen og Monti Lepini, men gjorde inntog i det sørlige Latium og kysten av Antium ned mot Napoligulfen – som gav romerne store bekymringer.[2] På det tidspunktet bebodde de det delvis kuperte og delvis sumpete området sør for Latium, og grenset til aurunkerne og samnitterne i sør, og hernikerne i øst; deres land strakk seg omtrent fra Norba og Cora i nord til Antium (dagens Anzio og Nettuno[3]) i sør. De var Romas rivaler i flere hundre år, og deres territorium ble hærtatt og assimilert til den voksende republikken innen 300 f.Kr., under samnitterkrigene.[1]
Krigene mot volskerne er sentrale i historien om den mytiske krigeren og patrisieren Gaius Marcius Coriolanus; de er folket han vender seg til og leder mot Roma etter å ha blitt drevet i eksil.[4]