Statsministerens stedfortreder (Sverige)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Statsministerens stedfortreder er i Sverige en funksjon som en statsråd har som erstatter statsministeren under hans/hennes fravær og således skal kunne avlaste statsministeren og lede regjeringens arbeid når statsministeren er forhindret fra å gjøre dette.
En betegnelse på denne personen har ofte vært visestatsminister.[1]
Om ingen særskilt stedfortreder har blitt utnevnt, overtas oppgaven av det statsrådet som har lengst sammenlagt tjenestetid i regjeringen. Om flere har vært statsråder like lenge, blir det den av dem som er eldst i alder som overtar denne oppgaven (senioritet).
Betegnelsen visestatsminister er særskilt vanlig i koalisjonsregjeringer og tildeles der i allmennhet partilederen for det nest største partiet i regjeringen.
Foruten avlastningsfunksjonen kan en stedfortreder ha andre arbeidsoppgaver, noe som imidlertid skifter avhengig av innehaveren. En særskilt utnevnt stedfortreder kan enten ha sitt arbeid lagt helt til statsrådsberedningen (slik var eksempelvis tilfellet med Bosse Ringholm i regjeringen Persson 2004–2006) eller samtidig inneha en annen ministerpost (for eksempel Bengt Westerberg som på samme tid var sosialminister og statsministerens stedfortreder i regjeringen Bildt 1991–1994). Den første særskilt utnevnte stedfortrederen var folkpartisten Per Ahlmark (som samtidig var arbeidsmarkedsminister) i regjeringen Fälldin I.
Før 1975 fungerte utenriksministeren, regjeringens andre eksellense, som stedfortreder. Den offisielle tittelen som stedfortredende statsminister ble innrettet fra og med 1. januar 1975 i og med ikrafttredelsen av 1974 års regjeringsform, som i 2012 års versjon fastslår at «Statsministern kan bland de övriga statsråden utse någon att i egenskap av ställföreträdare vid förhinder för statsministern fullgöra hans eller hennes uppgifter».[2]
I Sverige har tidligere visestatsminister blitt brukt som vanlig betegnelse for den som er stedfortreder for statsministeren, men i regjeringen Löfven, som tiltrådte 3. oktober 2014, ble Åsa Romson kalt visestatsminister uten formelt å være statsministerens stedfortreder, noe som ble allment kjent over ni måneder senere i samband med at statsminister Stefan Löfven hadde blitt ført akutt til sykehus i ambulanse.[3] Under regjeringsomdannelsen 25. mai 2016 etterfulgte Isabella Lövin Romson som visestatsminister. Romsons/Lövins tittel visestatsminister var kun seremoniell, uten faktisk innhold.[4][5] Noen formell utnevnelse av statsministerens stedfortreder fant ikke sted i Regjeringen Löfven, og rollen ble da tildelt den statsråden som hadde lengst tjenestegjøringstid, som var utenriksminister Margot Wallström.[6][7]