St. Kilda (Skottland)
øygruppe / From Wikipedia, the free encyclopedia
St. Kilda (skotsk-gælisk: Hiort) er en vulkansk isolert øygruppe, med sine spektakulære landskap, skotsk øygruppe i Nord-Atlanteren 64 km vest-nordvest for øya North Uist. De utgjør de vestligste øyene i Ytre Hebridene i Skottland.[1] Den største øya innenfor øygruppen St. Kilda er Hirta, som har de høyeste klippene mot havet i Storbritannia. De tre andre øyene Dùn, Soay og Boreray er også benyttet for beitemarker og jakt på sjøfugl. Øyene er administrert som en del av det lokale myndighetsområdet Comhairle nan Eilean Siar (Harris i de Ytre Hebridene). Totalt er landmassen på ca. 8,55 km², mens hele arealet inkludert både land og hav, er på 225 km². I sommerhalvåret arrangeres det dagsturer til hovedøya fra Harris.
St. Kilda | |||
---|---|---|---|
Hiort | |||
Geografi | |||
Plassering | Atlanterhavet | ||
Øygruppe | Hebridene | ||
Antall øyer | 7 | ||
Areal | 8,5 km² | ||
Høyeste punkt | Conachair (430 m) | ||
Administrasjon | |||
Land | Skottland | ||
Region | Comhairle nan Eilean Siar | ||
Største bosetning | Am Baile (Village Bay) | ||
Demografi | |||
Befolkning | Ingen bosetning siden 1930 | ||
Posisjon | |||
St. Kilda 57°48′54″N 8°35′15″V | |||
St. Kilda | |||
---|---|---|---|
UNESCOs verdensarv | |||
Land | Skottland | ||
Innskrevet | 1986 | ||
Kriterium | (KULTUR: III, V; NATUR: VII, IX, X) | ||
Se også | Verdensarvsteder i Storbritannia | ||
Referanse | UNESCO nr. 387 |
Opprinnelsen til navnet St Kilda er et spørsmål om gjetting. Øyas menneskelige kulturarv består av flere unike arkitektoniske trekk fra historisk og forhistoriske tid, skjønt de eldste skriftlige nedtegnelser fra øyas liv er datert til senmiddelalderen. Middelalderlandsbyen på Hirta ble gjenoppbygget og restaurert på 1800-tallet, men sykdom som ble brakt til øya ved økt ekstern kontakt via turisme, og resultatene av den første verdenskrig, førte til at øya ble evakuert i 1930.[2] Historien om St Kilda har tiltrukket seg kunstneriske tolkninger, inkludert Michael Powells film The Edge of the World (1937) og en opera.[3]
St Kilda kan ha hatt fast bosetning i minst to tusen år, men befolkningen var antagelig aldri større enn rundt 180 menneske (og helt sikkert ikke mer enn 100 etter 1851). Hele den gjenværende befolkningen ble evakuert fra Hirta, den eneste bosatte øya, i 1930. I dag er de eneste beboerne som er der året rundt militært personell; i tillegg kommer en rekke som arbeider med konservering, frivillige og forskere som tilbringer en del tid i sommermånedene.[4][5]
To ulike typer av gamle eller primitive typer sauer har overlevd på disse fjerne øyene, soaysau, en neolittisk type, og boreray, en type fra jernalderen. Øyene er en yngleplass for mange viktige arter av sjøfugler, blant annet havsule, lundefugl, og havhest. En art i gjerdesmettfamilien har navn etter øya, på engelsk St Kilda wren, og en art markmus, har også navn etter øya ved at de er endemisk til øya.[4]
Det finnes syv øyer i gruppen: Hirta, Soay, Boreray, Dùn, Levenish, Stac Lee og Stac an Armin. Hele øygruppen er i dag eid av National Trust for Scotland.[6] Det ble utnevnt av UNESCO til et av Skottlands seks verdensarvsteder i 1986, og er et av få som har status både for dets kultur som natur.[7] Grupper med frivillige arbeider på øyene i sommermånedene for å restaurere de mange bygningene i ruiner som de innfødte på St Kilda etterlot seg ved evakueringen. De deler øya med en liten militær base som ble opprettet i 1957.[8] De eneste som nå bor året rundt er militært personell, et mangfold av arbeidere som jobber med konservering, og en vitenskapsfolk som tilbringer tid der i sommermånedene.[4][5]