Sirius
stjerne / From Wikipedia, the free encyclopedia
Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.[17]
Sirius A[1] / B[2] | |||
---|---|---|---|
Observasjonsdata Epoke J2000.0 | |||
Stjernebilde | Store hund | ||
Rektascensjon | 06t 45m 08.9173s[1][lower-alpha 1] | ||
Deklinasjon | −16° 42′ 58.017″[1][lower-alpha 1] | ||
Tilsynelatende størrelsesklasse (V) | −1.47 (A)[1] / 8,30 (B)[3] | ||
Karakteristikk | |||
Spektralklasse | A1V (A)[1] / DA2 (B)[3] | ||
Fargeindeks U–B | −0,05 (A)[4] / −1,04 (B)[3] | ||
Fargeindeks B–V | 0,01 (A)[1] / −0,03 (B)[3] | ||
Astrometri | |||
Radialhastighet (Rv) | −7,6[1] km/s | ||
Egenbevegelse (μ) | RA: −546,05[1][lower-alpha 1] mas/år DEK: −1 223,14[1][lower-alpha 1] mas/år | ||
Parallakse (π) | 379,21 ± 1,58 mas[1][5] | ||
Avstand | 8,60 ± 0,04 ly (2,64 ± 0,01 pc) | ||
Absolutt størrelsesklasse (MV) | 1,42 (A)[lower-alpha 2] / 11,18 (B)[3] | ||
Bane[6] | |||
Ledsager | α CMa B | ||
Periode (P) | 50,090 ± 0,055 år | ||
Store halvakse (a) | 7,50 ± 0,04 " | ||
Eksentrisitet (e) | 0,5923 ± 0,0019 | ||
Inklinasjon (i) | 136,53 ± 0,43 ° | ||
Lengden til oppstigende knute (Ω) | 44,57 ± 0,44 ° | ||
Perihel-epoke (T) | 1 894,130 ± 0,015 ° | ||
Perihelargument (ω) | 147,27 ± 0,54 ° | ||
Detaljer | |||
Sirius A | |||
Masse | 2,02[7] M☉ | ||
Radius | 1,711[7] R☉ | ||
Overflategravitasjon (log g) | 4,33[8] | ||
Luminositet | 25,4[7] L☉ | ||
Temperatur | 9 940[8] K | ||
Metallisitet [Fe/H] | 0.50[9] dex | ||
Rotasjonshastighet (v sin i) | 16 km/s[10] | ||
Alder | 2–3 × 108[7] år | ||
Sirius B | |||
Masse | 0,978[7] M☉ | ||
Radius | 0,0084 ± 3%[11] R☉ | ||
Overflategravitasjon (log g) | 8,57[11] | ||
Luminositet | 0.026[lower-alpha 3] L☉ | ||
Temperatur | 25 200[7] K | ||
Andre betegnelser | |||
System: Hundestjernen, Aschere, Canicula, Al Shira, Sothis,[12] Alhabor,[13]
Mrgavyadha, Lubdhaka,[14] Tenrōsei,[15] α Canis Majoris (α CMa), 9 Canis Majoris (9 CMa), HD 48915, HR 2491, BD −16°1591, GCTP 1577.00 A/B, GJ 244 A/B, LHS 219, ADS 5423, LTT 2638, HIP 32349. B: EGGR 49, WD 0642-166.[1][2][16] | |||
Referansedatabaser | |||
ARICNS | «data». |
Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten,[5][18][19] og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000 årene.[lower-alpha 4]
Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42.[lower-alpha 2] Samtidig er den 25 ganger så lyssterk som solen,[7] men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300 millioner år gammelt,[7] og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120 millioner år siden.[7]
Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund.[12] Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.