Simone de Beauvoir
From Wikipedia, the free encyclopedia
Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. april 1986 samme sted) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist, politisk aktivist og forfatter. Hun betraktet ikke seg selv som en filosof, men hadde en betydelig innflytelse innen både feministisk eksistensialisme og feministisk teori.[16]
Simone de Beauvoir | |||
---|---|---|---|
Født | Simone Lucie Ernestine Marie Bertrand de Beauvoir 9. jan. 1908[1] Paris[2][3] 6. arrondissement | ||
Død | 14. apr. 1986[1][4] (78 år) 14. arrondissement[5][6] Paris[2] | ||
Beskjeftigelse | Politisk filosof, journalist,[7] romanforfatter, selvbiograf,[8] essayist,[8] politisk aktivist, dagbokskriver, kvinnelig brevskriver, filosof,[8][9][7] litteraturkritiker, skribent,[9][7] forfatter,[10] feminist,[7] filiosofilærer | ||
Akademisk grad | Agrégation | ||
Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Lycée Fénelon | ||
Partner(e) | Jean-Paul Sartre Claude Lanzmann[11] Nelson Algren[11] | ||
Søsken | Hélène de Beauvoir[2] | ||
Nasjonalitet | Frankrike[2][12] | ||
Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
Morsmål | Fransk | ||
Språk | Fransk[13][14] | ||
Medlem av | comité de lecture des éditions Gallimard (1944–1945) | ||
Utmerkelser | Goncourt-prisen (1954) (for: Les Mandarins) Jerusalem-prisen (1975) Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (1978)[15] Æresdoktor ved Universitetet i Concordia | ||
Pseudonym | Le Castor | ||
Periode | Ateisme, feminisme, eksistensialisme | ||
Notable verk | Les Mandarins, Quand prime le spirituel, Pyrrhus et Cinéas, Det annet kjønn, L'Invitée, La Force des choses | ||
Påvirket av | Jean-Paul Sartre, Alfred Adler | ||
IMDb | IMDb | ||
Signatur | |||
Beauvoir skrev romaner, essayer, biografier, en selvbiografi og monografier om filosofi, politikk, og sosial emner. Hun er best kjent for sine romaner. Med L'Invitée (Gjesten, 1943) eksemplifiserte hun den eksistensialistiske roman; i et trekantdrama skildres først fra den ene romanfiguren, så fra den andre. Figurenes vesen er ikke gitt en gang for alle, men er summen av hva de er for andre.[17] Les Mandarins (Mandarinene, 1954) gjør et statusoppgjør av etterkrigstidens feilslåtte forhåpninger. Hennes siste romaner beskriver den aldrende kvinnes problemer, tidvis noe langtekkelig, som Les Belles Images (Når masken faller, 1966). Hennes avhandling fra 1949, Le Deuxième Sexe, på norsk som Det annet kjønn, fikk derimot fornyet kraft og innflytelse under feminismens framvekst på slutten av 1960-tallet og framover. Det er en analyse av kvinneundertrykkelse og et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme.
Hennes livsledsager var Jean-Paul Sartre, og sammen utgjorde de formidabel intellektuell kraft i det franske kulturliv som strakte seg langt utover landets grenser.