Schizofreni
psykisk sykdom / From Wikipedia, the free encyclopedia
Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, enkeltvis eller i kombinasjon), uorganisert tale og «negative symptomer». Med negative symptomer menes avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering.[4][5] Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner, som innebærer at pasienten hører stemmer, paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksen alder,[6] med en total livstidsprevalens på rundt 1 %.[7][8] Diagnosen baseres på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd, om nødvendig supplert med informasjon fra pårørende. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.[9]
Schizofreni | |||
---|---|---|---|
Område(r) | Psykiatri, klinisk psykologi | ||
Symptom(er) | Psykose,[1][2] Kognitiv dysfunksjon,[3][2] sykdom, hallusinasjon | ||
Ekstern informasjon | |||
ICD-10-kode | F20 | ||
ICD-9-kode | 295 | ||
ICPC-2 | P72 | ||
OMIM | 181500 | ||
DiseasesDB | 11890 | ||
MedlinePlus | 000928 | ||
eMedicine | med/2072 emerg/520 | ||
MeSH | D012559 |
Genetikk, oppvekstmiljø, nevrobiologiske, psykologiske og sosiale prosesser synes alle å være viktige, medvirkende faktorer. Enkelte rusmidler og reseptbelagte legemidler ser ut til å kunne utløse eller forverre symptomene. Psykiatrisk forskning har fokusert mye på nevrobiologiens rolle, uten at denne forskningen har kunnet isolere en enkeltstående, organisk årsak. Som et resultat av de mange mulige kombinasjonene av symptomer, er det omdiskutert om diagnosen beskriver én enkelt lidelse, eller om det er snakk om flere, adskilte syndromer.[10]
Det er funnet uvanlig høy dopaminaktivitet i det mesolimbiske området av hjernen hos mennesker med schizofreni. Grunnpilaren i behandlingen av schizofreni er antipsykotiske medisiner. Denne typen medikamenter fungerer primært ved å undertrykke dopaminaktiviteten i hjernen. Dagens dosering av antipsykotika er generelt lavere enn den var i de første tiårene disse midlene ble tatt i bruk. Psykoterapi og yrkesrettet og sosial rehabilitering er også viktig. I mer alvorlige tilfeller, der pasienten kan være en fare for seg selv og andre, kan tvungen sykehusinnleggelse være nødvendig, selv om sykehusopphold nå er kortere og mindre hyppige enn tidligere.[11]
Lidelsen påvirker kognitive evner, og gir vanligvis også kroniske problemer med atferd og følelser. Personer med schizofreni har ofte samsykdommer, herunder alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser;[12] Livstids-forekomsten av skadelig rusmiddelbruk hos mennesker med schizofreni er rundt 40 %. Sosiale problemer som langvarig arbeidsledighet, fattigdom og bostedsløshet er vanlig. Gjennomsnittlig forventet levealder for personer med schizofreni er 10 til 12 år lavere enn for personer uten lidelsen. Hovedårsakene til den nedsatte levealderen er større fysiske helseproblemer som hjerte- og karsykdom og høyere selvmordsrate (om lag 5 %).[13][14]