Romfergeprogrammet
From Wikipedia, the free encyclopedia
NASAs romfergeprogram, offisielt Space Transportation System (STS), var USAs tidligere bemannede oppskytningsfartøy.[bør utdypes] Den bevingede «Space Shuttle Orbiter» skytes opp vertikalt, vanligvis med fem til syv astronauter (og åtte har vært ombord) og opptil 22 700 kg av nyttelast inn i lav jordbane. Når oppdraget er fullført kan romfergen på eget initiativ forflytte seg ut av jordbane ved hjelp av Orbital Maneuvering System (OMS) (den orienterer seg selv riktig og brenner de viktige OMS-motorene, og dermed bremser den ned) og reentry inn i jordens atmosfære. Under nedstigningen og landingen oppfører orbiteren seg som et glidefly, ved hjelp av sitt OMS-system og flyoverflater til å gjøre justeringer.
Romfergen er det eneste bevingede bemannede romfartøyet som har vært opp i bane rundt Jorden og landet igjen. Ferdene inkluderer å bringe store nyttelaster til ulike baner (for eksempel moduler til den Internasjonale romstasjonen, ISS), mannskapsbytte på ISS, og utføring av serviceoppdrag.
Romfergen har også hentet satellitter og andre nyttelaster fra bane og returnert dem til Jorden, men disse oppdragene har vært mer sjelden. Imidlertid har romfergen tidligere blitt brukt til å returnere store nyttelaster fra ISS til Jorden, som det russiske romfartøyet Sojuz ikke hadde kapasitet til å ta med. Hvert fartøy ble bygd for å ha en levetid på 100 oppskytninger eller 10 års levetid.
Programmet startet i slutten av 1960-årene og har dominert NASAs bemannede operasjoner siden midten av 1970-tallet. Ifølge Vision for Space Exploration, bruken av romfergen fokuserte på å ferdigstille montering av ISS innen 2010, hvoretter den ville bli pensjonert.[bør utdypes] NASA planla å erstatte romfergen med Orion romfartøyer, men kutt i budsjettet har satt full utvikling av Orion håndverket i tvil.[1] Romfergeprogrammet ble avsluttet 31. august 2011, etter 135 oppskytninger.[2]