Rettsstat
From Wikipedia, the free encyclopedia
Rettsstat er en stat som kjennetegnes ved at forholdet mellom de øverste statsorganer er regulert gjennom rettsregler. Videre må statens indre maktutøvelse, som for eksempel politiets virksomhet, være styrt av rettsregler og være mest mulig transparent. Endelig må det finnes rettsregler som regulerer forholdet mellom borgerne, når disse står i tvist med hverandre. Hovedformålet med de regler som rettsstaten består av, er å gi garanti for rettssikkerhet. De grunnleggende frihets- og likhetsprinsipper i rettsstaten, tilsier at produsent så vel som konsument, skal kunne drive sin virksomhet uten innblanding fra staten.[1]
Ordet rettsstat er av tysk opprinnelse (Rechtsstaat), og det historiske bakteppet var den økende reaksjon mot privilegier og enevelde, som vokste frem i Europa mot slutten av 1700-tallet.
Rettsstaten fikk fotfeste i Norge ved innføringen av Grunnloven i 1814. Det var da embetsmannsstaten som beskyttet borgernes rettigheter mot kongemakten.