Prinsipatet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Prinsipatet (latin: principatus; av latin princeps, flertall: principes; «første», «fornemste», «fyrste», «høvding»[1] «første i rekken»,[2] eller «den eminente»[3]) var den betegnelse som tidvis ble benyttet på det romerske keiserdømme fra begynnelsen av styret til Augustus i 27 f.Kr. og fram til Diokletian som avsluttet krisen i det tredje århundret i 284 e.Kr. Deretter utviklet det seg til en eneveldige periode som kalles dominatet.
Mer informasjon Magistrat, Ekstraordinære magistrater ...
Vanlige uttrykk under Romerriket | |
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
Principatet | Dominatet |
Vestromerriket | Østromerriket |
Magistrat | |
---|---|
Konsul | Pretor |
Kvestor | Promagistrat |
Aedil | Tribun |
Censor | Guvernør |
Ekstraordinære magistrater | |
Diktator | Magister equitum |
Triumvirat | Decemviri |
Vanlige titler og betegnelser | |
Pontifex Maximus | Legatus |
Dux | Officium |
Prefekt | Vicarius |
Vigintisexviri | Liktor |
Magister militum | Imperator |
Princeps senatus | Keiser |
Augustus | Caesar |
Tetrarki | Ridder |
Politiske institusjoner | |
Senatet | Cursus honorum |
Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
Romerretten | Romersk borger |
Imperium | Concilium Plebis |
Lukk
Prinsipatet er karakterisert av styret til en enkelt keiser (princeps) og ved en anstrengelse fra særlig Augustus å bevare illusjonen om en formell fortsettelse av den romerske republikken.[4]