Pelasgere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pelasgere (gresk: Πελασγοί, Pelasgoí) var betegnelsen som en del forfattere i antikkens Hellas benyttet på befolkninger som var enten forfedrene til grekerne eller som var et urfolk i Hellas før grekerne. Enten var de av gresk opphav, en urgresk stamme, en stamme som var beslektet med grekerne eller en helt egen stamme med et annet språk og kultur.[1]
Det er «en samlebetegnelse for ethvert oldtids, primitivt og antatt stedegen folk i den greske verden».[2] Generelt er pelasgerne kommet til å få en bredere betydning mer bredt for alle stedegne, innfødt bosetninger i og rundt Egeerhavet og deres kulturer før gresk språk utviklet seg.[3] Dette er ikke en eksklusiv betydning, men andre meninger krever spesifisering. I løpet av den klassisk tid i gresk historie var det enkelte enklaver med dette navnet som overlevde på flere steder på det greske fastlandet, på Kreta og i andre regioner i Egeerhavet. Folk som identifiserte seg som «pelasgere» snakket et språk, eller ulike språk, som grekerne på den tiden identifiserte som «barbarisk»,[4] skjønt en del antikke skribenter betegnet også pelasgere som grekere. En tradisjon som også overlevde, var at store deler av Hellas hadde en gang vært pelasgisk før det ble gresk. Disse delene falt generelt innenfor den etniske området som ved 400-tallet f.Kr. ble tilskrevet de som snakket gammelgresk og som ble identifisert som jonere.
Klassifiseringen av pelasgisk språk (eventuelt flere språk) er kjent kun fra ikkegreske elementer i gammelgresk og påviselig i en del stedsnavn, selv om pelasgisk var et enkelt språk eller ikke, og forholdet pelasgere til forhistoriske grekere eller hellenere har i lang tid vært spørsmål som var uten endelige svar. Forskningsfeltet håper på framtidige spor som kan fylle hulrommene. Mange tidligere og nåværende teorier eksisterer. En del av dem er farget av samtidige nasjonalistiske saker som kompromitterer deres objektivitet.[5] En teori er at pelasgere var beslektet med illyrere (dagens albanere). Det språk som de anvendte kan man se likheter med det språk som illyrere snakket.[6]
Arkeologiske utgravninger på 1900-tallet har avdekket gjenstander i områder som tradisjonelt ble tilskrevet pelasgisk folkningsgrupper, eksempelvis i Thessalia, Attika og Lemnos. Arkeologer har beskrevet pelasgisk materielle kultur fra utgravninger i Sesklo og Dimini som neolittisk; andre har knyttet pelasgisk materielle kultur til «mellomhelladisk», og faktisk også til den «senhelladiske» kulturen til greske Mykene hvor det meste av de korte inskripsjonene allerede var i en tidlig form for gresk. Å forbinde arkeologiske materiale til lingvistisk kultur er dog tvilsomt ifølge Walter Pohl og andre som studerer etnogenes.[7]