Panama-jernbanen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Panama-jernbanen (Panama Canal Railway Company) er en jernbanestrekning, som forbinder atlanterhavskysten med stillehavskysten gjennom Panama i Mellom-Amerika. Banen strekker seg over 77 kilometer på Panamaeidet, fra Colón til Panama by (over Gatún, Bujio, Barbacoas, Matachin og Summit).
Ved åpningen i 1855 var banen kjent som den inter-oceaniske jernbane, og den ble senere beskrevet som verdens første transkontinentale jernbane.[1][2][3][4] I mai 1850 begynte de første forberedelsene på Manzanillo-øya, og første delen av linjen ble delvis ryddet for trær og jungel på fastlandet. De første 13 km av den foreslåtte ruten gikk gjennom en jungel av geléaktige sumper befengt med alligatorer og varmen var kvelende. Stikkende mygg og sandfluer var det overalt, og nedbør opp til 2,7 meter i nesten et halvt år. Noen arbeidere måtte jobbe i vannfylte myrer opp til 1,2 meter dype. Da de prøvde å bygge jernbanen i nærheten Aspinwall var sumpene tilsynelatende uendelig dype, ofte måtte en fylle 60 m med grus og fyllmasser for å sikre et spor. Heldigvis Var det et steinbrudd i nærheten av Portobelo, slik at de kunne laste pukkstein på lektere og slepe den til Aspinwall for å etterfylle nødvendig for å bygge traséen.
Jernbanen ble bygget like før damprevolusjonen var i emning. Det maskinelle utstyret var en dampdreven pele-driver, dampdrevne taubåter og damplokomotiver for å frakte fyllmateriale. Resten av arbeidet måtte gjøres med machete, øks, hakke, spade, svartkrutt, og esler. Ettersom sporet ble lagt, måtte de kontinuerlig legge mer fyllmasse da sporet fortsatte å synke ned i sumpen. Da om lag 3,2 km av sporet var lagt nådde de fast grunn på et sted som ble kalt Monkey Hill (nå Mount Hope). Stedet ble fort omgjort til en kirkegård med nesten daglige begravelser.