Palace of Whitehall
From Wikipedia, the free encyclopedia
Palace of Whitehall (også stavet White Hall) var den engelske monarkens hovedresidens fra 1530 til 1698, da de fleste av dens strukturer, unntatt spesielt arkitekten Inigo Jones’ festsal Banqueting House fra 1622 ble ødelagt av brann. Henrik VIII flyttet den kongelige residensen til White Hall etter at de gamle kongelige leilighetene ved det nærliggende Palace of Westminster selv ble ødelagt av brann. Selv om Whitehall-palasset ikke har overlevd, heter området der det lå fortsatt Whitehall, og dette navnet brukes også når man refererer til Storbritannias regjering ettersom de fleste regjeringskontorer ligger langs gaten.
Palace of Whitehall | |||
---|---|---|---|
Land | Storbritannia | ||
Sted | City of Westminster | ||
Historiske fakta | |||
Arkitekt | Inigo Jones | ||
Stilretning | Gotisk arkitektur | ||
Etablert | 1530 | ||
Kart | |||
Palace of Whitehall 51°30′16″N 0°07′32″V | |||
White Hall var på et tidspunkt det største palasset i Europa, med mer enn 1500 rom,[1] som overgikk Vatikanpalasset, før det selv ble forbigått av det ekspanderende franske slottet i Versailles, som skulle nå 2400 rom.[2] På sitt mest ekspansive, strakte palasset seg over store deler av området som grenset til Northumberland Avenue i nord; til Downing Street og nesten til Derby Gate i sør; og fra omtrent høyden av de nåværende bygningene som vender mot Horse Guards Road i vest, til den daværende bredden av elven Themsen i øst (byggingen av Victoria Embankment har siden gjenvunnet mer land på bekostning av Themsen), totalt rundt 23 acre (9,3 hektar). Det var omtrent 650 meter fra Westminster Abbey.