Novemberrevolusjonen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Novemberrevolusjonen fra 1918 til 1919 i Tyskland foregikk i sluttfasen av første verdenskrig. Den førte til at det tyske monarkiet ble avskaffet og omformet til et parlamentarisk demokrati, senere kalt Weimarrepublikken.
Novemberrevolusjonen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Soldater med den fangede revolusjonære gisseltakeren Johann Lehner, den 3. mai 1919 Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-2004-0048 / CC-BY-SA | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Weimarrepublikken Reichswehr Frikorps Stahlhelm | Kommunistische Partei Deutschlands Spartakusforbundet Tyske anarkosyndikalister Den bayerske sovjetrepublikken Rådsrepublikken i Bremen Den frie folkestaten Württemberg Lokale rådsrepublikker |
De dypere årsakene til revolusjonen lå blant annet i den ekstreme belastningen Tyskland hadde gjennomgått med krig i fire år og det allmenne sjokket over nederlaget til Det tyske keiserriket. Videre var de sosiale spenningene i keiserrikets førdemokratiske strukturer, samt elitenes politiske uvilje mot reformer av betydning.
Den utløsende faktor var den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918. Til tross for Tysklands nært forestående nederlag ville ordren sende Den tyske keiserlige flåte inn i et siste slag mot den britiske Royal Navy. Denne militære vettløshet, kombinert med de fredsbestrebelsene riksregjeringen hadde planlagt, utløste et mytteri på ett skip som førte til matrosopprøret i Kiel. Dette utviklet seg videre i løpet av få dager til en revolusjon som omfattet hele riket. 9. november 1918 ble den tyske republikken proklamert og partiet Mehrheitssozialisten (senere SPD) under Friedrich Ebert overtok makten. Kort etter abdiserte keiser Vilhelm II og alle de andre fyrstene i Det tyske keiserrike.
MSDP sluttet gjennom Ebert-Groener-pakten en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin som foregikk mellom 5. og 12. januar 1919.
Valg til den nye Nasjonalforsamlingen i Weimar ble holdt 19. januar 1919. Weimarforfatningen ble undertegnet 11. august 1919.
Weimarrepublikken var under stort press fra både høyre- og venstreekstremister. Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) ble aldri enige om felles tiltak, og venstresiden sto dermed sterkt splittet. Det gjaldt særlig fordi KPD, etter drapene på deres grunnleggere Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble mer avhengige av Komintern.
På høyresiden var frikorpsene, med blant annet Marinebrigade Ehrhardt, en politisk kraft som medvirket til Kapp-kuppet i 1920. Den beryktede Organisation Consul utførte i begynnelsen av 1920-årene flere politiske mord på demokratiske politikere, blant annet på Walther Rathenau (Deutsche Demokratische Partei) og Matthias Erzberger (Deutsche Zentrumspartei) fra det politiske sentrum. NSDAP hadde røtter i politiske bevegelser som oppstod i 1918. Partiet fikk ingen stor velgeroppslutning før riksdagsvalget i 1930, som ble holdt etter den økonomiske krisen i 1929.
Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933.