Minekonvensjonen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Minekonvensjonen (Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destruction, også kjent som Ottawakonvensjonen) er en konvensjon for bekjempelse av antipersonellminer som ble åpnet for undertegning i Ottawa 3. desember 1997 og 122 land, også Norge, undertegnet den. Minekonvensjonen trådte i kraft 1. mars 1999. I tillegg har Minekonvensjonen blitt en internasjonal norm som også følges av land som ikke har undertegnet den, blant annet USA og Russland.
Minekonvensjonen Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destructio | |||
---|---|---|---|
Type | traktat | ||
Signeringsdato | 3. desember 1997 | ||
Trådte i kraft | 1. mars 1999 | ||
antall deltakere | 133 | ||
Parter | 164 (per april 2022)[1] | ||
Språk | arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk | ||
De forente nasjoners ID | 0800000280006d60 | ||
Nettsted | www.icbl.org | ||
Avtalen forbyr produksjon, forbruk, lagring og eksport av antipersonellminer. I tillegg til dette har avtalen klare bestemmelser om minerydding og økonomisk hjelp til mineofre.
2. desember 2009 ble Rwanda det første landet som ble erklært fritt for landminer gjennom konvensjonen.[2]