Maximinus II Daia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Maximinus II Daia (latin: Gaius Valerius Galerius Maximinus Daia Augustus; født ca. 20. november 270, død juli eller august 313) var en romersk keiser fra 308 til 313. Han ble innviklet i de romerske innbyrdeskrigene under tetrarkiet mellom medkeiserne. Krigen begynte i 306 med usurpatoren Maxentius og nederlaget til Severus, og hvor Maximinus Daia ble nedkjempet av Licinius.
Maximinus Daia CAESAR GALERIVS VALERIVS MAXIMINVS AVGVSTVS | |||
---|---|---|---|
Født | 20. november 270 Felix Romuliana (Serbia) | ||
Død | juli eller august 313 Tarsus (Tyrkia) Sykdom eller gift | ||
Beskjeftigelse | Politiker, bonde | ||
Embete | |||
Far | Galerius (adoptivfar) | ||
Mor | Galeria | ||
Barn | Maximus Maximina | ||
Nasjonalitet | Romerriket | ||
Navn før tiltredelse | Gaius Valerius Maximinus Daia | ||
Navn som keiser: | Gaius Galerius Valerius Maximinus Daia Augustus | ||
Regjerte | 305–308 (som cæsar i øst, under Galerius); 310–mai 312 (som augustus i øst, i opposisjon til Licinius) | ||
Dynasti | Konstantinske | ||
Forgjenger | Galerius | ||
Etterfølger | Licinius | ||
Se også liste over romerske keisere |
Maximinus II Daia ble beskrevet av antikkens historikere og skribenter som ondskapsfull, ubehøvlet, uten utdannelse, og en tyrann, særlig preget av hans motstand og forfølgelse av kristne. Til tross for at han uten tvil var en tyrann, er mye av hans omdømme er preget av kristen propaganda som var like fordomsfull mot sine fiender som omvendt proporsjonalt for de keisere de støttet, som Licinius og Konstantin som viste seg å være vel så nådeløse og grusomme.[1]