Manuel I Komnenos
From Wikipedia, the free encyclopedia
Manuel I Komnenos, eller Comnenus (gresk: Μανουήλ Α' Κομνηνός, Manouēl I Komnēnos, født 28. november 1118, død 24. september 1180) var en bysantinsk keiser på 1100-tallet som var hersker av Østromerriket i et avgjørende vendepunkt for imperiet og for landene i de østlige Middelhavet. Ivrig etter å få tilbake rikets tidligere storhet som supermakt i middelhavsområdet drev Manuel en energisk og ambisiøs utenlandspolitikk. Han inngikk allianser med paven og fornyet kontakten med Vest-Europa, invaderte Italia, med suksess håndterte han den farlige atkomsten og gjennomreisen av det andre korstoget gjennom sitt rike, og etablerte et bysantinsk protektorat over korsfarerkongedømmene outremer, «bortenfor havet». I møte med den muslimske fare i Det hellige land gjorde han felles sak med kongedømmet Jerusalem og deltok i en kombinert invasjon av Fatimid-kalifatets Egypt. Manuel omformet det politiske kartet på Balkan og i østlige Middelhavet, la kongedømmet Ungarn og andre riker inn under bysantinsk overherredømme og drev aggressiv krigføring mot sine naboer i vest og i øst. Mot slutten av hans regime ble hans landevinninger i øst imidlertid komprimert av et alvorlig nederlag ved Myriokephalon i 1176, noe som i stor grad skyldtes hans egen arroganse ved å angripe en godt befestet posisjon hos seldsjukkene.
Manuel I Komnenos | |||
---|---|---|---|
Født | 28. nov. 1118 Konstantinopel | ||
Død | 24. sep. 1180 (61 år) Konstantinopel | ||
Beskjeftigelse | Keiser | ||
Embete | |||
Ektefelle | Maria av Antiokia Bertha av Sulzbach (1146–1159)[1] | ||
Far | Johannes II Komnenos | ||
Mor | Irene av Ungarn | ||
Søsken | 6 oppføringer
Alexios Komnenos
Andronikos Komnenos Isaac Komnenos Eudokia Komnene Maria Komnene Theodora Komnene | ||
Barn | Alexios II Komnenos Maria Komnene Alexios Komnenos | ||
Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Se også liste over østromerske keisere |
Han ble kalt for ho Megas (gresk: ὁ Μέγας, oversatt som «den store») av grekerne. Manuel er kjent for å ha inspirert ekstrem lojalitet blant de som tjente ham. Han opptrer også som den store helten i et historieverk skrevet av hans sekretær, Johannes Kinnamos, som var påvirket av hans kontakt med de vestlige korsfarere. Han ble omtalt også som «den mest velsignete keiser av Konstantinopel» i deler av den latinske verden.[2] En del moderne historikere har imidlertid vært mindre entusiastiske i sin omtale og analyse av hans styre. En del har hevdet at den store makt som han utøvet var ikke hans egen bragd, men som var resultatet av det dynastiet som han representerte. De har også argumentert at ettersom den keiserlige bysantinske makten forfalt så raskt etter hans død, er det naturlig å se etter årsakene for denne tilbakegang i Manuels regime.[3]