![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/58/Paris_July_1968.jpg/640px-Paris_July_1968.jpg&w=640&q=50)
Mai 1968
From Wikipedia, the free encyclopedia
Maiopprøret 1968 i Frankrike («Mai ’68») er betegnelsen på en rekke med samfunnsmessige uroligheter og påfølgende hendelser i Frankrike som startet med et studentopprør i Paris i mai 1968. Det hele utviklet seg til en generalstreik, okkupasjon av universiteter og fabrikker, som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. På høyden av opprøret ble hele den franske økonomien brakt til opphør.[1] Protestene nådde et punkt hvor de etablerte politiske lederne fryktet borgerkrig eller revolusjon; den nasjonale regjering i seg selv opphørte å fungere en tid da president Charles de Gaulle i hemmelighet forlot landet for noen få timer. Opprøret var en del av samfunnsmessige prosessen på 1960-tallet som endret en del av de gamle låste og stereotypiske normer som var framherskende på denne tiden. Protestene forgreinet seg til en kunstnerisk bevegelse, med sanger, fantasifull graffiti, slagord, postere og plakater.[2][3]
- For andre hendelser i mai 1968, se 1968.
Maiopprøret 1968 i Frankrike | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Deltakere | Franske studenter og arbeidere | ||
Land | Frankrike | ||
Sted | Frankrike | ||
Dato | 2. mai–23. juni 1968 | ||
Startdato | 2. mai 1968 | ||
Sluttdato | 23. juni 1968 | ||
Resultat | Nyvalg og reformer | ||
«Mai ’68» hadde en virkning på det franske samfunn som hadde ettervirkninger i flere tiår etter. Det er betraktet til denne dag som en kulturell, samfunnsmessig, og moralsk vendepunkt eller et vannskille i landets historie. Som Alain Geismar, en av lederne på denne tiden, senere pekte på, bevegelsen lyktes «som en sosial revolusjon, ikke som en politisk.»[4]
Uroen begynte med at studenter gjorde en rekke okkupasjoner i protest mot kapitalisme, konsumerisme, amerikansk imperialisme og tradisjonelle institusjoner, verdier og orden. Det spredte seg deretter til fabrikker med steiker som involverte 11 millioner arbeidere, mer enn 22 prosent av den totale befolkningen i Frankrike på denne tiden. Det hele varte i to sammenhengende uker.[1] Bevegelsen var preget av sin spontanitet og desentralisert ville streiker; det skapte kontrast og tidvis også konflikt mellom opprørerne på den ene siden og det etablerte samfunnet, fagforeningene, og det franske kommunistpartiets ledere på den andre siden.[1] Det var den største generalstreik noen gang i Frankrike og den første landsomfattende ville generalstreiken.[1]
Studentokkupasjonene og de ville streikene som ble satt i gang over hele Frankrike ble møtt med voldelige konfrontasjoner av universitetenes administrasjon og politiet. Myndighetenes forsøk på å knuse opprørerne og de streikende med politiaksjoner bare oppflammet situasjonen ytterligere. Det første til gatekamper med politiet i Latinerkvarteret i Paris, fulgt av en utstrakt streikebølge og okkupasjoner over hele Frankrike. De Gaulle reiste til en fransk militærbase i Tyskland, og etter at han kom tilbake ble Frankrikes nasjonalforsamling oppløst, og han utlyste nyvalg den 23. juni 1968. Volden forsvant bort imot like raskt som den oppstått. Arbeiderne vendte tilbake til sitt arbeid, og da valget ble gjennomført i juni, ble gaullistpartiet sterkere enn noen gang tidligere. Maiopprøret ble beskrevet av den franske innenriksministeren Christian Fouchet som «det verste politiet har vært med på siden 1936.»[5] Samtidshistorikeren Pierre Viansson-Ponté uttalte så tidlig som på begynnelsen av 1970-tallet at hendelsene under mai 1968 var mer omtalt enn hva tilfellet var med den franske revolusjon.[6]