Litteraturens historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Litteraturens historie vedrører den historiske utvikling til litterære tekster i prosa og poesi; tekster som har til hensikt å underholde, opplyse eller instruere leseren eller lytteren. Det angår også utviklingen av de litterære teknikker som benyttes av disse tekstene for å kommunisere. Ikke all skrift er litteratur eller skjønnlitteratur. En del nedtegnede tekstmaterialer, som sammensetninger og lister av data og informasjon, er ikke betraktet som litteratur innenfor denne sammenhengen.
Litteraturens historie begynner med oppfinnelsen av skriften[1] i bronsealderens Mesopotamia og i oldtidens Egypt. Skriving utviklet seg fra urlitterære tegnsystemer i tiden rundt 2900-tallet f.Kr., skjønt de aller eldste kjente tekstene er datert så langt tilbake som rundt 2600-tallet f.Kr. Litteraturen fra jernalderen omfatter de tidligste tekster som er bevart i tradisjonen med manuskripter (i motsetning til tekster som har blitt avdekket av arkeologer), blant annet den persiske religiøse skriftsamlingen Avesta på avestisk og gathaer («sanger») på sanskrit;[2] de indiske Vedaene, som er blant de eldste kjente tekstene og utgjør grunnlaget for hinduismen; deler av den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente); og den tidligste litteraturen i antikkens Hellas. Eldre og ofte grunnlaget for den eldste litteraturen var den muntlige diktningen, eksempelvis Homers epos.[3] I den forstand er diktningen eldre enn det skriftlige ord, ånden gikk forut bokstavene, men likevel var det en revolusjon i et samfunn da skriftspråket ble tatt i bruk, selv om det umiddelbart ikke medførte diktning og litteratur.[3]