Leonid Bresjnev
sovjetisk politiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Leonid Iljitsj Bresjnev (russisk: Леонид Ильич Брежнев uttale info[15]) (1906–1982) var en sovjetisk politiker. Han ledet Sovjetunionen som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1964 til 1982. Under hans styre økte Sovjetunionen sin globale innflytelse, til dels etter en betydelig militær opprustning. Bresjnev-perioden markerte også begynnelsen på økonomisk og sosial stagnasjon.
Leonid Bresjnev Леонид Брежнев | |||
---|---|---|---|
Født | 19. des. 1906[1][2][3][4] Kamjanske | ||
Død | 10. nov. 1982[5][6][2][3] (75 år) Zaretsje | ||
Beskjeftigelse | Politiker, ingeniør, militært personell, landmåler | ||
Utdannet ved | Dniprodzerzjynsk tekniske statsuniversitet (1931–1935) | ||
Ektefelle | Viktoria Bresjneva (1928–1982) | ||
Far | Ilya Yakovlevich Brezhnev[7] | ||
Mor | Natalia Denisovna Brezhneva[7] | ||
Barn | Jurij Bresjnev Galina Brezjneva | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1931–1982) | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjet-Russland (–1922) Sovjetunionen | ||
Gravlagt | Kremlmurens nekropolis | ||
Medlem av | Politbyrået i Sovjetunionen (1957–1982) | ||
Utmerkelser | 107 oppføringer
Leninordenen (1966)
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen (1945) Røde fane-ordenen (1942) Den røde stjernes orden (1943) Oktoberrevolusjonsordenen (1979) Karl Marx-ordenen (1974) Den hvite løves orden (1946) Klement Gottwald-ordenen (1970) 1. klasse av Fedrelandskrigens orden (1943) Seiersordenen (–1989) 2. klasse av Bogdan Khmelnytskij-ordenen (1945) Medaljen for forsvaret av Odessa (1942) Medaljen «For fortjenster i strid» Medaljen for forsvaret av Kaukasus (1944) Medal "For the Liberation of Warsaw" Medaljen for frigjøringen av Praha Medal "For the Restoration of the Black Metallurgy Enterprises of the South" Medaljen for styrking av det væpnede brorskap Medaljen for utvikling av jomfruelig land Gold medal of Karl Marx (1977)[8] Lenins fredspris (1973) Gullstjernen (1966) Leninordenen (1976) Gullstjernen (1976) Leninordenen (1978) Gullstjernen (1978) Leninordenen (1981) Gullstjernen (1981) Leninordenen (1961) Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1961) Leninordenen (1947) Leninordenen (1956) Leninordenen (1971) Oktoberrevolusjonsordenen (1980) Røde fane-ordenen (1944) Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Medaljen til minne om Leningrads 250-årsjubileum Medaljen til minne om Kyivs 1500-årsjubileum Jubileumsmedaljen for 40-året for Sovjetunionens væpnede styrker Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker Jubileumsmedaljen for 60-året for Sovjetunionens væpnede styrker Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Æresvåpen med Sovjetunionens statsemblem i gull (1976) Maiordenen (1974) Frihetssolens orden (1981) Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1973)[9] Georgi Dimitrov-ordenen (1973) Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1976) Georgi Dimitrov-ordenen (1976) Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1981) Georgi Dimitrov-ordenen (1981) Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1976) Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1981) Arbeidshelt (1981) Ho Chi Minh-ordenen (1981) Den gylne stjernes orden (1980) Helt av DDR (1976) Helt av DDR (1979) Karl Marx-ordenen (1979) Helt av DDR (1981) Karl Marx-ordenen (1981) Stern der Völkerfreundschaft (1976) Republikken Indonesias stjerne (1961) Republikken Indonesias stjerne (1976) Nasjonalflaggets orden (1982) Helt av Republikken Cuba (1981) José Marti-ordenen (1974) Carlos Manuel de Céspedes' orden (1981) Ordenen Playa Girón (1976) Helt av Folkerepublikken Mongolia (1976) Sükhbaatars orden (1966) Sükhbaatars orden (1971) Sükhbaatars orden (1976) Sükhbaatars orden (1981) Jubilee Medal "30 years of the Victory in Khalkhin-Gol" (1969) Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Revolution" (1971) Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Army" (1971) Storkors av Solordenen (1978) Storkors av Ordenen Virtuti Militari (–1990)[10] 1. klasse av Folkerepublikken Polens fortjenstorden (1981) 2. klasse av Grunwald-korsets orden (1946)[11] Medaljen for seier og frihet 1945 (1946) Den rumenske folkerepublikks stjerneorden (1976) Den sosialistiske seiers orden (1981) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1976)[12] Helt av Tsjekkoslovakia (1970) Helt av Tsjekkoslovakia (1976) Klement Gottwald-ordenen (1976)[13] Klement Gottwald-ordenen (1978)[13] Helt av Tsjekkoslovakia (1981) Klement Gottwald-ordenen (1981)[13] Kjede av Den hvite løves orden (1973)[14] Krigskorset (1945) Krigskorset (1947) Medal "For Bravery Before the Enemy" (1945) Den tsjekkoslovakiske armés minnesmedalje (1946) Medaljen for styrking av våpenbrorskap (1980) Jugoslavias store stjernes orden (1962) Frihetsordenen (1976) Dimitrov-prisen (1978) Gold Mercury International Award (1980) Znak "50 let prebyvaniya v KPSS" (1981) Leninprisen FNs fredsmedalje (1977) Medal "For Oder, Nysa and the Baltic" | ||
Sovjetunionens kommunistiske partis generalsekretær | |||
14. oktober 1964–10. november 1982 | |||
Forgjenger | Nikita Khrusjtsjov | ||
Etterfølger | Jurij Andropov | ||
Russlands kommunistiske partis formann | |||
16. november 1964–8. april 1966 | |||
Forgjenger | Nikita Khrusjtsjov | ||
Sovjetunionens president | |||
16. juni 1977–10. november 1982 | |||
Forgjenger | Nikolaj Podgornyj | ||
Etterfølger | Vasilij Kuznetsov | ||
7. mai 1960–15. juli 1964 | |||
Forgjenger | Kliment Vorosjilov | ||
Etterfølger | Anastas Mikojan | ||
Signatur | |||
Bresjnev ble født i en arbeiderfamilie i Ukraina. Han utdannet seg til ingeniør og arbeidet først i jern- og stålindustrien. Han meldte seg inn i Komsomol i 1923 og Sovjetunionens kommunistiske parti i 1929. Under den andre verdenskrig tjenestegjorde han som politisk kommissær i Den røde armé, der han ble generalmajor. Josef Stalin ble etter hvert oppmerksom på hans dyktighet. I 1952 ble Bresjnev medlem av kommunistpartiets sentralkomité. Etter reorganiseringen som fulgte etter Stalins død i 1953 ble han sjef for det politiske arbeidet i hæren og marinen, før han ble hentet tilbake av Nikita Khrusjtsjov, som han hadde kjent fra Ukraina. Bresjnev ble medlem av politbyrået i 1956, og tilhørte den nye partieliten som fikk Khrusjtsjov avsatt som generalsekretær i 1964.
Som generalsekretær pleide Bresjnev å søke andres råd før han fattet beslutninger. Bresjnev delegerte mye politisk ansvar, så han kunne konsentrere seg om utenriks- og forsvarspolitikken. Da Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia for å stanse Prahavåren i 1968, formulerte han Bresjnev-doktrinen. Han la til grunn en avspenningspolitikk overfor Vestblokken. Hans siste store avgjørelse var invasjonen av Afghanistan i 1979. Bresjnevs forsøk på å styre uten meningsfulle økonomiske reformer førte til stagnasjon. Dette skyldtes for en stor del økningen i militærutgiftene, som ved Bresjnevs død utgjorde 15 % av BNP, og en sterkt aldrende og passiv partiledelse. Spørreundersøkelser viser likevel at Bresjnev er den mest populære russiske lederen på 1900-tallet.[16]
Etter flere års sykdom døde Bresjnev i 1982 og ble raskt etterfulgt som generalsekretær av KGB-sjef Jurij Andropov. Bresjnev var kjent for sin forfengelighet, men personkulten hans hadde en mildere karakter enn Stalins. Mikail Gorbatsjov tok avstand fra arven etter Bresjnev og ledet en prosess med økonomisk og politisk liberalisering i Sovjetunionen i 1980-årene.