Konkurrentene til den skotske trone
From Wikipedia, the free encyclopedia
Skottlands kongekrone ble ledig i september 1290 ved den syv år gamle dronning Margrete av Norge døde,[1] selv om hun aldri rakk å bli kronet. Hun var den siste direkte ætling til dynastiet Canmore, og Skottland havnet i en dynastisk krise.[2] 13 personer la krav på den skotske kronen, av dem kom de to mest troverdige kravene Johan Balliol og Robert Bruce («konkurrenten»).
I mangelen av en regent ble det utpekt seks voktere (guardians), eller verger, ved Scone en måned etter at Aleksander III døde i 1286. I frykt for borgerkrig mellom de som gjorde hevd på tronen, ba de skotske vergene Edvard I av England om å dømme mellom dem. Før han gikk med på det, oppnådde han han få innrømmelser ved å gjenopplive engelsk overherredømme over skottene. En kommisjon på 104 «revisorer» ble deretter utnevnt – 24 av Edvard selv, som selv fungerte som president og dommer; og resten av Bruce og Balliol, i like antall. For å finne kandidater var det nødvendig å gå tilbake til kong David I av Skottlands sønnesønn, også kalt David, jarl av Huntingdon, som hadde tre døtre. De to eldste ble gift inn i den skotske adelen. Den direkte etterkommeren av den eldste var Johan Balliol. Den nest eldste datteren, Isobel, ble gift med Robert Bruce, 4. lord av Annandale.[3] Deres sønn var Robert Bruce, 5. lord av Annandale, og søkte tronen både ved slekt og ved tanisteri. I november 1292 bestemte organet seg til fordel for Johan Balliol, hvis påstand var basert på det tradisjonelle kriteriet primogenitur (førstefødselsrett)[4] – arv gjennom en slektsrekke av førstefødte sønner. Avgjørelsen ble akseptert av flertallet av de mektige adelen i Skottland, og Johan regjerte som konge av skottene fra da av og til 1296.