Jesuittparagrafen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jesuittparagrafen var en bestemmelse i Norges Grunnlov § 2 som var i kraft fra 1814 til 1956 som nektet jesuitter adgang til landet. Denne bestemmelsen sto fram til 1897 sammen med et forbud mot «munkeordener», og fram til 1851 et forbud mot jøder, den såkalte jødeparagrafen.
Grunnlovens § 2 lød opprinnelig:
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Bernt T. Oftestad har tolket forbudet som et uttrykk for norsk antikatolisisme.[1] Katolisismen var forbudt i Norge til 1845,[2] da dissenterloven ble vedtatt og katolsk trosutøvelse ble tillatt i Norge, selv om munker fortsatt var utestengt fra landet.[3] Norge hadde helt fra 1624 hatt forbud mot at katolske prester oppholdt seg i landet, med trussel om dødsstraff.[4]
Restriksjonene på katolsk trosutøvelse ble gradvis redusert fra 1845, men forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før Norge i 1956 skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950. Både i 1897 og i 1925 ble det diskutert og votert over forslag om å oppheve forbudet mot jesuitter, men det fikk ikke kvalifisert flertall i 1897, og fikk bare støtte av et mindretall i 1925. Slik ble denne bestemmelsen den siste viktige uttrykte lovbegrensning av religiøst nærvær og utøvelse i Norge.[5]