Jakob (stamfar)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jakob (hebraisk: יַעֲקֹב – Yaʿăqōḇ, i betydningen «hæl» eller «beintrekker»; gresk: Ἰακώβ – Iakṓb; arabisk: يَعْقُوب – Yaʿqūb), senere kjent som Israel (hebraisk: יִשְׂרָאֵל – Yiśrāʾēl, «blir med Gud»;[1] gresk: Ἰσραήλ – Israḗl; arabisk: إِسْرَائِيل – Isrāʼīl), er beskrevet i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), i Talmud, Det nye testamentet, og i Koranen, som den tredje patriark av den hebraiske folket som Gud inngikk en pakt med, og som stamfar til stammene i Israel, og etter ham har hans etterkommere blitt oppkalt etter, «israelitter».
I den hebraiske Bibelen er han sønnen til Isak og Rebekka, sønnesønn av Abraham og Sara, og av Betuel, og den yngre tvillingbroren av Esau. Jakob fikk tolv sønner og minst en datter med sine to hustruer, Lea og Rakel, og med deres kvinnelige slaver Bilha og Silpa. Barna som er nevnt i Første Mosebok var Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Jissakar, Sebulon, datteren Dina, Josef, og Benjamin.[2][3]
Før Benjamin ble født hadde Jakob fått sitt nye navn Israel av Jahve.[4] Navnet «Israel» kan bli oversatt som «Gud utfordrer»,[5] men andre betydninger har også blitt foreslått. En del bibelforskere mener at navnet kommer fra verbet śœarar («å herske, være sterk, ha autoritet over»), dermed betyr navnet «Gud styrer» eller «Gud dømmer».[6] Andre mulige meninger er «Guds fyrste» (fra King James-utgaven) eller «El slåss/strides».[7]
Som et resultat av en alvorlig tørke i Kanaan, flyttet Jakob til Egypt på den tiden da hans sønn Josef var egyptisk visekonge. Etter at Jakob døde der 17 år senere, førte Josef levningene av Jakobs legeme til landet Kanaan hvor han ga sin far en storstilt grav i den samme Makpela-hulen hvor også Abraham, Sara, Isak, Rebekka og Jakobs hustru Lea var gravlagt.[8]