Hertugdømmet Westfalen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hertugdømmet Westfalen (tysk: Herzogtum Westfalen) var et territorium i det tysk-romerske rike som besto fra 1180 til 1803. Hertugdømmet tilhørte Kurfyrstedømmet Köln, fra 1512 som en del av den kurrhinske rikskrets. Geografisk lå landet sør for det westfaliske lavlandet, og i tillegg til de fruktbare slettene i Soester Börde, omfattet det en betydelig del av Sauerland.
Hertugdømmet Westfalen (1180–1803) | |||
---|---|---|---|
Herzogtum Westfalen | |||
Grunnlagt | 1180 (Julian) | ||
Opphørt | 1803 | ||
Hovedstad | Arnsberg | ||
Areal | 3 715 km² | ||
Befolkning | 110 000 (1802) | ||
Bef.tetthet | 29,61 innb./km² | ||
Styreform | Hertugdømme innenfor det tysk-romerske rike | ||
Hertug | Philipp von Heinsberg (1180–1191) (første) Maximilian Frans av Köln (1784–1803) (siste) | ||
Offisielle språk | Tysk | ||
Statskirke | Den katolske kirke. En betydelig minoritet i form av Den evangelisk-lutherske kirke og kalvinisme | ||
Eksisterte | 11. april 1180 – 25. februar 1803 | ||
Valuta | Penning Mariengroschen Heller Albus Stüber Taler Dukat | ||
Området var opprinnelig en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Etter delingen av Sachsen 11. april 1180 ble hertugrettighetene til det westfalske landskapet overført erkebiskopen av Köln, noe som var den sentrale forutsetning for utviklingen av landet. Hertugdømmet omfattet først et lite område sør for elven Lippe. Over tid utviklet erkebiskopene de opprinnelige hertugrettigheter – som framfor alt var en herskerrett over mennesker – til å bli en territorialrett over et lukket område. Slik rådde erkebiskopene først over geografisk atskilte områder, særlig i nord og øst, men også i sørvest. Kjøpet av det mellomliggende grevskapet Arnsberg i 1368 gjorde området geografisk sammenhengende. Etter Soestfeiden (1444–1449) stoppet utvidelsen av territoriet opp og hertugdømmets grenser forble i hovedsak uendret helt til frem oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1803.
I statsrettslig forstand var landet en anomalitet, da området var et geistlig territorium bare ved at kurfyrsten av Köln var lensherre i egenskap av hertug av Westfalen. Liksom Vest Recklinghausen forble hertugdømmet geografisk atskilt fra Erkestiftet Köln. Forsøket på å kjøpe grevskapet Mark og hertugdømmet Berg for å gjøre Köln og Westfalen til et geografisk sammenhengende område, mislyktes til slutt under erkebiskop Dietrich II von Moers (1414–1463).
Selv om landet forfatningrettslig var underlagt erkebiskopene i Köln, viste forfatningspraksisen at det var et uavhengig territorium. Hertugdømmet var bare i prinsippet en kirkestat. Både adelskapet og byborgerne, og da særlig adelen som stilte i landdagen, fikk gjennomslag for en betydelig medbestemmelsesrett, og avverget absoluttistiske tendenser på 1600- og 1700-tallet.
Slutten på det gamle tysk-romerske riket, med avskaffelsen av de geistlige territoriene den 25. februar 1803, betød også slutten på hertugdømmet. Området falt inn under landgrevskapet Hessen-Darmstadt og ble etter forskjellige mellomliggende faser innlemmet i Landgrevskapet Hessen-Kassel. De fleste klostre og stift ble sekularisert umiddelbart etter maktovertagelsen. I 1816 ble hertugdømmet og seks tilgrensende geistlige stater innlemmet i den prøyssiske provinsen Westfalen.
Utenfor eksklaven Volkmarsen (ca. 30 km²) og kondominatet Valbert (ca. 65 km²), hadde hertugdømmet på begynnelsen av 1800-tallet et areal på 3 715 km². Det var således betydelig større enn Erkestiftet Köln.[1][2] Antall innbyggere var 110 000 i 1802.