Harlemrenessansen
afroamerikansk kulturbevegelse i 1920-åra / From Wikipedia, the free encyclopedia
Harlemrenessansen (engelsk Harlem Renaissance) refererer til oppblomstringen av afrikansk-amerikaneres kulturelle og intellektuelle liv i USA i tiden mellom 1920 og 1940. I samtiden var bevegelsen ofte kjent som New Negro Movement («den nye negerbevegelse»), navngitt etter antologien The New Negro, redigert av Alain Locke i 1925. Bevegelsen hadde utgangspunkt i bydelen Harlem i New York, og påvirket kulturlivet i større byer over hele landet, og hadde også innflytelse på mange fransktalende svarte forfattere fra Afrika og Karibia som levde i Paris.[1][2][3]
Over hele det kulturelle spektrum (litteratur, skuespill, musikk, billedkunst, dans) samt innenfor sosial tenkning (sosiologi, historiografi, filosofi), fant kunstnere og intellektuelle nye måter å utforske svarte amerikaneres erfaringer og livssituasjon i det nordvestlige USAs større byer. Afroamerikanske kunstnere og intellektuelle utfordret de hvites levesett og holdninger, og priset den svarte befolkningens kultur og historie heller enn å imitere europeerne og hvite amerikanere.
Historikere er uenige om når man kan si at harlemrenessansen begynte og når den sluttet. Den er uoffisielt anerkjent til å ha strukket seg fra rundt 1919 og fram til midten av 1930-tallet, grovt sett mellom 1920 og 1940. Mange av tankene levde videre og tjente blant annet som inspirasjon til borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet. Selve høydepunktet av denne «blomstrende negerkulturen», som James Weldon Johnson foretrakk å kalle Harlemrenessansen, er plassert til 1924, det året da Opportunity: A Journal of Negro Life var vertskap for et selskap for svarte forfattere og hvor mange hvite forlagsfolk deltok, og 1929, året da børsmarkedet brøt sammen og den store depresjonen begynte.