Gudmund Hernes
norsk sosiolog, forfatter og politiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Gudmund Hernes (født 25. mars 1941 i Trondheim) er en norsk sosiolog og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Han omtales som en av etterkrigstidens toneangivende «professorpolitikere» og reformatorer innen norsk skole og utdanning.[5]
Gudmund Hernes | |||
---|---|---|---|
Født | 25. mars 1941[1] (83 år) Trondheim | ||
Beskjeftigelse | Skribent, politiker, professor, sosiolog | ||
Utdannet ved | Johns Hopkins University (–1971) (akademisk grad: ph.d.)[2] Trondheim katedralskole | ||
Ektefelle | Helga Hernes (1969–1978)[1] Charlotte Haug (2008–)[3] | ||
Partner(e) | Sofie Rogstad (1984–1998)[4] | ||
Barn | Stein Hernes | ||
Parti | Arbeiderpartiet | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab | ||
Utmerkelser | Norsk sosiologforenings hederspris (2010) | ||
Norges helseminister | |||
22. desember 1995–17. oktober 1997 | |||
Regjering | Brundtland III Jagland | ||
Forgjenger | Werner Christie | ||
Etterfølger | Dagfinn Høybråten | ||
Norges kirke-, utdannings- og forskningsminister | |||
3. november 1990–22. desember 1995 | |||
Regjering | Brundtland III | ||
Forgjenger | Einar Steensnæs | ||
Etterfølger | Reidar Sandal | ||
Hernes var fra 1971 til 1989 professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der han ledet den første Maktutredningen og stod sentralt i «Bergensskolen» innen norsk sosiologi som vektla matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte.[5] Hans første rolle i regjeringen var som statssekretær i Planleggingssekretariatet 1980–1981. I 1981 stod han sammen med Terje Rød-Larsen i spissen for opprettelsen av Fafo, der han var forskningsleder fra 1983 ved siden av sitt UiB-professorat. Han var gjesteprofessor ved Harvard University i 1986 og 1990, og ble i 1990 professor II ved Universitetet i Oslo. Mellom 1990 og 1997 var han statsråd, først som kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–1995 og siden som helseminister 1995–1997. Som kirke-, utdannings- og forskningsminister gjennomførte han store reformer av norsk skole og høyere utdanning som Reform 94, Reform 97 og Høgskolereformen.
Etter at han forlot regjeringen har han hatt oppdrag for FN og vært knyttet til forskjellige akademiske institusjoner, blant annet som forsker I ved Fafo[6] og professor II ved Handelshøyskolen BI.[7]
Reform 94 har imidlertid vist seg å være kontroversiell og har resultert i massiv kritikk, hvor hoveddelen av kritikken synes å være rettet mot teoretisering av yrkesfagene.