Friedrich von Schelling
From Wikipedia, the free encyclopedia
Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (von, adlet 1806) (født 27. januar 1775 i Leonberg i hertugdømmet Württemberg, i dag Baden-Württemberg i Tyskland, død 20. august 1854 i Bad Ragaz i Sveits) var en tysk filosofiprofessor, en hovedskikkelse innenfor romantikken og tysk idealisme, og den første som teoretiserer det ubevisste.[6][7]
F.W.J. von Schelling | |||
---|---|---|---|
Født | Friedrich Wilhelm Joseph Schelling 27. jan. 1775[1][2][3][4] Leonberg[5] | ||
Død | 20. aug. 1854[1][2][3][4] (79 år) Bad Ragaz | ||
Beskjeftigelse | Filosof, universitetslærer, skribent | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen Universitetet i Leipzig Tübinger Stift | ||
Ektefelle | Caroline Schelling (1763–1809); Pauline Gotter (1786–1854). | ||
Barn | Paul Heinrich Joseph Schelling (1813–1889); Karl Friedrich August (Fritz) Schelling (1815–1863); Marie Louise Caroline Schelling, gift von Zech (1817–1909); Clara Schelling, gift Waitz (1818–1857); Julie Friederike Wilhelmine Schelling, gift von Eichorn (1821–1885); Ludvig Hermann Schelling (1824–1908). | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Württemberg | ||
Medlem av | Bayerische Akademie der Wissenschaften Det ungarske vitenskapsakademiet Det prøyssiske vitenskapsakademiet | ||
Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853) | ||
Signatur | |||
Schellings tidligere tenkning antar en klar teosofisk karakter og samler seg om den menneskelige frihet og det absolutte eller den upersonlige gud, forholdet mellom menneske og natur, og erkjennelsespotensialet i kunsten. Hans midtre og senere tenkning antar en mer konfesjonell, og stadig mer kompleks teologisk posisjon, og etter hvert en eksplisitt anti-teosofisk innretning; han vektlegger menneskets eksistensielle forhold til den personlige Gud og den virkelige verden.[8]
Selv om Schellings filosofi orienterer seg om et fåtall temaer, regnes den i forskningen som svært krevende,[av hvem?] fordi tenkningen synes være preget av stadige perspektivskifter og nye begynnelser.[9] Schellings metafysikk ble tidlig oppfattet[av hvem?] som foreldet og overvunnet, og han ble derfor lenge kun betraktet som en overgangsfigur fra Immanuel Kant til Georg W.F. Hegel. Gjennom de senere tiårene[når?] er Schelling i langt større grad lest som en original tenker, og blir i dag[når?] møtt med stor interesse fra fagfilosofer og teologer internasjonalt.[av hvem?][trenger referanse]