Franz Halder
tysk general og stabssjef under andre verdenskrig / From Wikipedia, the free encyclopedia
Franz Ritter von Halder (født 30. juni 1884 i Würzburg, død 2. april 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern) var en tysk generaloberst og sjef for generalstaben fra 1. september 1938 fram til 24. september 1942, da han ble avskjediget etter uenigheter med Hitler. Etter andre verdenskrig hadde Halder en sentral rolle i utviklingen av myten om det rene Wehrmacht.
Franz Halder | |||
---|---|---|---|
Født | 30. juni 1884[1][2][3][4] Würzburg[5] | ||
Død | 2. apr. 1972[1][3][4][6] (87 år) Aschau im Chiemgau | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, skribent, dagbokskriver, soldat | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Utmerkelser | 3. klasse av Militærfortjenstkorset Jernkorsets ridderkors Albrechts-ordenen Meritorious Civilian Service Award (1961) | ||
Signatur | |||
Halder begynte sin tjeneste i den keiserlige tyske hæren i 1902 og tjenestegjorde under første verdenskrig. I 1937 møtte han Hitler og ble en lojal støttespiller for han. Halder deltok i den strategiske planleggingen for invasjonen av Polen i 1939. Planen åpnet for at Schutzstaffel (SS) skulle påta seg sikringsoppdrag på vegne av hæren, som inkluderte fengsling eller henrettelse av polakker.
Mot slutten av 1939 hadde Halder oppsyn med planene for invasjonsplanene for Frankrike, BeNeLux-landene og Balkan. I august 1940 begynte han planleggingen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Halder ble sentral i radikaliseringen av den tyske krigføringen på østfronten ettersom hans stab utarbeidet både den såkalte kommissærordren og Barbarossa-dekretet, som tillot tyske styrker å henrette sovjetiske innbyggere uten å risikere straff, noe som førte til en rekke krigsforbrytelser. Sommeren 1941 var Halder engasjert i en utstrakt diskusjon med Hitler om videre strategi for felttoget.
Kommisærordren og Barbarossa-dekretet ble sentrale under slaget om Moskva vinteren 1941–1942, tusener av sovjetiske sivile og krigsfanger ble hver dag myrdet av tyske soldater. Halders strategi førte til svært store tap for Wehrmacht, og han ble fratatt kommandoen og pensjonert i 1942 pga sin motstand mot et angrep på Stalingrad. Etter 20. juli-attentatet i 1944 ble Halder arrestert av Gestapo og fengslet. Han var ikke involvert i attentatet, men hadde tidligere deltatt i kupplaner mot Hitler.
Han ble løslatt fra alliert fangenskap etter to år og ansatt som historisk rådgiver ved den amerikanske hærens historiske avdeling. For dette mottok han i 1961 Meritorious Civilian Service Award.[7] Han hadde overoppsyn med utarbeidelsen av over 2.500 historiske dokumenter av over 700 forhenværende tyske offiserer, og instruerte dem i å fjerne materiale som var negativt for de tyske væpnede styrkene. Halder brukte sin innflytelse til å etablere en falsk historie om den tysk-sovjetiske krigen, hvor den tyske hæren kjempet en nobel krig, mens SS hadde stått for krigsforbrytelsene. US Army aksepterte Halders falsknerier i bytte mot etterretningsinformasjon om Sovjetunionen som ble ansett som viktig under den kalde krigen. Halder lyktes i å etablere myten om det rene Wehrmacht, først overfor politikere og deretter overfor den amerikanske allmenheten.[8] President John F. Kennedy belønnet ham i 1961 med Medal of Freedom, USA høyeste sivile heder, for hans bidrag til historieskrivning.[9] Halder er dermed den eneste som er blitt dekorert både av Hitler (med Jernkorset) og en amerikansk president. Han ble vist en heder som stod i sterk kontrast til realiteten i hans militære karriere og krigsforbrytelsene på østfronten.