Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.
Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner[1] og 14 millioner,[2] inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland.[3] Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien.[4][5] Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere.[6] Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa.[7] Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA, samt andre land.
Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.[8]
Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare.[9][10] Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt 600 000 ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes.[11] Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile.[12][13] Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall.[14] 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.[15]
Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945.[16] Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam[16], som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.[17] Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer.[18] De største fordrivelsene var fullført i 1950;[16] estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra 700 000 til 2,7 millioner.