Direkte aksjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Direkte aksjon er både et politisk slagord og en politisk handling. Det betegner enhver aksjon eller demonstrasjon som iverksettes, og fullføres av de involverte selv uten mellomledd. En direkte aksjon skjer når en gruppe iverksetter en handling som har til hensikt å avsløre et eksisterende problem, framheve et alternativ, eller demonstrere en mulig løsning til et sosialt emne. Det kan omfatte ikkevoldelige og mindre voldelige handlinger som er rettet mot personer, grupper, eller eiendom som aksjonsgruppen vil ramme.
Eksempler på ikkevoldelig direkte aksjon (også omtalt som ikkevoldelig motstand eller sivil motstand)[1] kan være å sette seg ned og lenke seg sammen (som ved demonstrasjonene i forbindelse med Alta-konflikten på 1970-tallet);[2] streiker, okkupasjon av arbeidssted, blokader og lignende.[3] Voldelig direkte aksjon kan omfatte skade som politisk vold, sabotasje, ødeleggelse av eiendom, angrep og overfall på personer, og lignende. Det motsatte av direkte aksjon er vanlige demokratiske virkemidler, demokratiske valg, diplomati, forhandling, megling og lignende. Ikkevoldelige aksjoner er tidvis en form for sivil ulydighet, og kan involvere grader av bevisste lovbrudd hvor personer bevisst plassere seg selv i situasjoner hvor de vil bli arrestert, eksempelvis mange av aksjonsformene til de politiske feminstgruppene Pussy Riot fra Russland og Femen fra Ukraina. Andre aksjoner (som streiker) involverer ikke nødvendigvis brudd på straffeloven.
Målet med direkte aksjon er hovedsakelig å forhindre en politisk deltaker eller organisasjon fra å utføre en bestemt praksis som aktivistene motsetter seg; eller å løse problemer med tradisjonelle samfunnsmessige institusjoner (regjering, religiøse organisasjoner eller etablerte fagforeninger) som aksjonistene mener ikke utfører sine oppgaver på tilfredsstillende vis, eksempelvis når miljøaktivister aksjoner mot monstermaster eller oljeutvinning i sårbare strøk.[4][5] Ikkevoldelige direkte aksjoner har historisk sett blitt en vanlig taktikk benyttet av sosiale bevegelser, fra forkjempere av kvinners rett til stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet (som suffragettbevegelsen), videre til Mahatma Gandhis ikkevoldskamp i den indisk selvstyrekampen, til den amerikanske borgerrettsbevegelsen.