Det kinesisk-sovjetiske bruddet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det kinesisk-sovjetiske bruddet var en politisk-ideologisk konflikt mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen mellom 1960 og 1989. Konflikten skyldtes strid om lederskapet i den kommunistiske verden, de respektive statenes egeninteresser, og de ulike tolkningene av marxismen, nemlig maoisme og marxisme-leninisme.
I 1950- og 1960-årene handlet den ideologiske debatten mellom Kina og Sovjetunionen også om «fredelig sameksistens» med den kapitalistiske verden. Nikita Khrusjtsjov mente at dette var oppnåelig, mens Mao Zedong betraktet det som sovjetisk revisjonisme. Etter at Khrusjtsjov fordømte arven etter Josef Stalin i 1956, hardnet den ideologiske debatten til. I 1961 avviste Det kinesiske kommunistiske parti offisielt Sovjetunionens kommunistiske partis politikk som et produkt av «revisjonistiske forrædere».[1]
Det kinesisk-sovjetiske brudd ble et vendepunkt i den kalde krigen. Splittelsen blir ofte ansett som en foranledning til Nixons besøk i Kina i 1972 og den påfølgende tilnærmingen mellom Kina og USA. Det samme gjelder den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten i 1969, som markerer et bunnpunkt i forholdet mellom Kina og Sovjetunionen.[2] USAs tilnærming til Kina var et ledd i Richard Nixons triangeldiplomati for å presse Sovjetunionen. En gradvis normalisering kom som følge av Maos død i 1976. To år senere ble firerbanden veltet av Deng Xiaoping, som ikke hadde den samme ideologiske aversjonen overfor Sovjetunionen.[3]