Den skotske opplysningstiden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den skotske opplysningstiden var en periode i Skottland på 1700-tallet som var karakterisert av en bølge av intellektuelle og vitenskapelige prestasjoner. Ved 1750 var skottene, en tid et av de mest tilbakestående land i Europa, blant de mest lese- og skrivekyndige borgerne i Europa, med en beregnet andel på 75 prosent.[1]
Parallelt med den humanistiske og rasjonelle framveksten i den europeiske opplysningstiden i samme epoke frambrakte den skotske opplysningstiden den grunnleggende betydning av menneskelig fornuft kombinert med en avvisning av enhver autoritet som ikke kunne bli rettferdiggjort ved fornuft. Skotske tenkere hadde en optimistisk tro på menneskets muligheter til påvirke endringer til det bedre i samfunnet og naturen, rettledet kun ved fornuft.
Blant periodens framganger var prestasjoner innenfor emner som filosofi, politisk økonomi, ingeniørvitenskap, arkitektur, medisin, geologi, arkeologi, jus, jordbruk, kjemi og sosiologi. Blant de mest framragende skotske tenkerne og forskerne i løpet av denne tiden var Francis Hutcheson, Alexander Campbell, David Hume, Adam Smith, Thomas Reid, Robert Burns, Adam Ferguson, John Playfair, Joseph Black og James Hutton.
Den skotske opplysningstiden hadde innflytelse langt utenfor Skottland, ikke bare på grunn av den aktelse som skotske prestasjoner hadde i Europa og andre steder, men også på grunn av at tankene og holdningene ble fraktet over Atlanterhavet som en del av den skotske diaspora som hadde sin begynnelse i samme epoke. Som et resultat ble et betydelig andel av teknologisk og sosial utvikling i USA, Canada og New Zealand på 1700- og 1800-tallet utført av utvandrede skotter.