Den nederlandske gullalderen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den nederlandske gullalderen var en epoke i Nederlands historie med økonomisk og kulturell blomstring som inntraff på 1600-tallet etter at republikken De syv forente provinsers republikk ble grunnlagt i 1581.
Den oppsto av Utrechtunionen som var forløperen for en ledende verdensmakt og handelsnasjon, mens det øvrige Europa måtte kjempe med stagnasjon eller likefrem tilbakegang som varte til ca. 1750. Den religionsfriheten som rådet i Nederlandene, tiltrakk seg mange mennesker fra stater hvor de var forfulgt på grunn av sin tro. De flyktet til denne unge republikken som villig tok imot dem. Forfattere og lærde kom for å kunne skrive og undervise fritt. Med grunnleggelsen av Universiteit Leiden og utviklingen av ånds- og naturvitenskaper ble landet et betydelig kunnskapssenter.
Betegnelsen gullalder eller gyllen tidsalder brukes især om en hittil ukjent blomstring av kultur og malerkunst. Ofte innskrenker begrepet seg til de mange mesterverk innenfor maleriet på 1600-tallet.
Det er selve betegnelsen gullalder som ikke duger. Det lukter av aurea aetas fra antikken, dette mytologiske slaraffenland som allerede har kjedet oss hos Ovid som skoleelever. Dersom vår blomstringstid skal ha et navn, skal man kalle det etter tre og stål, bek og tjære, maling og blekk, mot og fromhet, ånd og fantasi.
Nederlandenes gullalder har i nyere tid vært utforsket og diskutert og ved Universiteit van Amsterdam opprettet man i 2000 senteret Amsterdams Centrum voor de Studie van de Gouden Eeuw, som blant annet beskjeftiger seg med Huizingas arbeider fra 1941. Huizingas historieforståelse var preget av hans studium av språkvitenskap og begeistring for maleri. Han forsto historieskrivning som en billedmessig-intuitiv[note 1] mentalitets- eller kulturhistorie.
Han betonet at gullalderen hverken plutselig brøt inn i Nederlandene eller brakte den mytiske idealtilstand av en jord som oppfylte alle behov uten jordbruk, et samfunn som levde i fullkommen fred, alminnelig sorgløshet og uskyld i en evig vår som Ovid hadde definert det: Men at det handlet om en blomstringstid som var oppstått på grunnlag av generasjoners harde arbeid, gunstige forutsetninger, mangesidige konflikter og naturligvis en del hell og tilfeldighet, som manglet enhver idealtypisk uskyld. Nesten halvparten av tiden var preget av krig og krigslarm[note 2] · [2] Ikke få vitenskapsfolk snakker derfor heller om et hegemoni, i det minste når det dreier seg om økonomi i videre forstand. Huizinga har antatt at begrepet om en gullalder satte seg fast etter at historikeren Pieter Lodewijk Muller 1897 med sin bok, som hadde arbeidstittelen Republiek der Vereenigde Nederlanden in haar bloeitijd (De Forenede Nederlandenes Republikk i deres blomstringstid), måtte kalle den Onze Gouden Eeuw (Vår Gyldne Tidsalder) etter ønske fra forleggeren.[3]