Bukhara-khanatet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bukhara-khanatet (tidligere også Buchara eller Bochara) var en usbekisk[1] føydalstat i Sentral-Asia i det sørøstlige Turan fra 1501 til 1785. Det var grunnlagt av Abu'l-Khayrid-dynastiet, en sidegren av Shaibanid-dynastiet. Fra 1533 til 1540 var Bukhara en kort periode hovedstad under regimet til Ubaydallah Khan. Khanatet hadde sin største utbredelse og innflytelse under den nest siste Abu'l-Khayrid-herskeren, den velskolerte Abdullah Khan II (regjerte 1557–1598).
I det 17. og 18. århundre ble khanatet styrt av Janid-dynastiet (Astrakhanidene eller Toqay-timuridene). De var de siste av Djengis Khans etterkommere til å styre i Bukhara. I 1740 ble khanatet erobret av Nader Shah som tilhørte Afsharid-dynastiet i Iran. Etter hans død i 1747 ble khanatet kontrollert av den usbekiske emir Khudayar Bi. I 1785 formaliserte hans etterkommer Shah Murad familiens rolle i Manghit-dynastiet og khanatet ble formelt omdannet til Emiratet Bukhara.[2] Manghitene nedstammet ikke fra Djengis Khan og tok den islamske tittelen emir i stedet for khan siden deres legitimitet ikke var basert på avstamning fra Djengis.