Britisk-engelsk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Britisk-engelsk (engelsk: British English) er et engelsk språk brukt i Storbritannia fra former for engelsk som er brukt andre steder i den engelsktalende verden.[1] Britisk engelsk omfatter alle variasjonene av engelsk som er i bruk i Storbritannia, og til en viss grad det som ble snakket i det gamle britiske imperiet. Noen bruker også uttrykket videre, og inkluderer dermed andre former, særlig slike som benyttes i Storbritannia.[2]
Det er mindre regionale variasjoner i formelt skrevet engelsk i Storbritannia (for eksempel, selv om ordene we og little er innbyrdes like i noen sammenhenger så er det mer sannsynlig at du ser wee skrevet av en skotte eller nordirsk enn av en fra sør i England eller Wales). Likevel er det en betydelig grad av enhet i skriftlig engelsk innad i Storbritannia, og dette kan beskrives som britisk-engelsk. Formene for muntlig engelsk derimot, varierer betydelig mer enn andre steder i verden der engelsk snakkes, og et enhetlig konsept av britisk-engelsk er derfor vanskeligere å finne i det muntlige språket. Ifølge Tom McArthur i Oxford Guide to World English (s. 45), så deler frasen britisk-engelsk «alle tvetydighetene og spenningene som er i ordet britisk, og som et resultat så kan frasen tolkes på to måter, videre eller smalere, fra uskarphet til tvetydighet.»